Bare for å slå det fast med en gang: Jeg er definitivt en stor motstander av garnfiske!
Sammenligningen jakt med hund og garnfiske er det nok mange som kan si seg enig i. Jeg har vært der jeg også, så hva er det som ligger til grunn for dette synet?
Siden jeg tok jegerprøven i niendeklassen har jeg drevet med rypejakt innimellom. Det har ikke vært så mange turer hvert år, men har prøvd å skaffe meg en rypemiddag eller to hver høst. Jakta har, uten unntak, foregått som støkkjakt. Dette har, for meg, vært den eneste mulige jaktformen. Forsåvidt også den eneste tenkelige jaktformen. Jeg hevdet at å bruke hund ville gjøre jakta så enkel at det ikke ville være morsomt. I tillegg ville jeg, ved bruk av hund, støvsuge terrenget for ryper! Ja, det ville være akkurat det samme som å sette garn i en elv. Matauk og umoralsk! Fisken hadde ikke en sjanse! Ikke rypene heller ved hundejakt.
Plutselig en dag kjøpte naboen fuglehund. Han ble med ett ikke så giret på å gå støkkjakt etter fjellrypa mer. Dette gjorde jo at jeg måtte bli med han sammen med nyervervelsen. Innimellom værtfall… Jeg fikk nå, sånn smått, smake litt på rypejakt med fuglehund. Turene var vel så få og jeg var vel såpass ung at jeg ikke fikk dannet meg noe særlig forhold til dette. I tillegg var det vel dårlig med ryper der vi vandret på søken etter disse herlige skapningene.. Jeg påstod nok fortsatt hardnakket, når diskusjonen kom opp, at dette var garnfiske etter ryper.
Vendepunktet kom da jeg møtte Kristine og fikk være med på jakt i terreng der det var godt med ryper og hundene fungerte meget bra!
Vendepunktet kom da jeg møtte Kristine og fikk være med på jakt i terreng der det var godt med ryper og hundene fungerte meget bra! Jeg måtte etterhvert motvillig innrømme at sammenligningen med garnfiske var en kraftig og gjennomgående feil. Jeg ble møtt av en jente med stor kunnskap og masse sunne holdninger rundt det å jakte. Hun delte villig vekk med meg og jeg kjente at jeg vokste for hver tur vi fikk sammen. Jeg måtte også innrømme overfor meg selv at mengden fangst etterhvert ikke var så viktig. Det var samspillet med hunden, få gode og sikre skuddsjanser og kameratskapet som ble de viktigste ingrediensene i turen.
Der jeg som støkkjeger ville skutt hver gang en rype spratt opp foran meg, var det mye enklere å holde igjen skuddet idet hunden hadde festet stand. Man går mye mer avslappet når man jakter med hund, og man har god tid til å gjøre vurderinger i forhold til skuddposisjon, avstand osv. Jeg tror dette gjør at skadeskytingsprosenten er lavere ved bruk av hund. I tillegg har man, i hunden, en særdeles god nese som enklere søker og finner ryper som har deiset ned i terreng som gjør det vanskelig å finne de. Tror nok definitivt det ligger igjen flere ryper etter jegere uten hund når sesongen er over.
I denne sammenhengen er Statskog et eksempel til etterfølgelse for private grunneierlag!
En annen ting jeg ikke klarer å forstå er at noen grunneierlag ikke tillater bruk av hund. Enkelte plasser tillates det ikke hund i det hele tatt, andre plasser må man vente til en gitt dato en tid etter jaktstart før man kan ta med seg hunden. Jeg har enda tilgode å få presentert gode argumenter for denne praksisen. Noe sier meg at det beste de klarer å komme opp med er samme argumentasjon som jeg prestenterer i overskriften i dette innlegget. Dette holder jo selvsagt ikke vann, siden de samme reguleringene med bag-limit gjelder for jegere som velger å benytte hund. I denne sammenhengen er Statskog et eksempel til etterfølgelse for private grunneierlag!
Jeg gleder meg nå til å bli eier av min første hund i vår, men får skrive litt om dette i et annet innlegg.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.