Etter en bitteliten natt på på campingen i Namsos, satte vi forventningsfulle avgårde mot et strøk av Norge vi aldri har besøkt før. Nærøysund er en ekte trøndersk kystkommune helt nordvest i Trøndelag og vi skulle til den lille øya Øksninga. Den er drøye to kilometer lang og 700 meter bred og skulle, etter sigende, være proppfull av rådyr! Siden vi er på utforskningstokt i landet, valgte vi den ruta som gikk mest utenfor allfarvei, gjennom en veldig fin og spesiell natur! Vel framme på øya ble vi ønsket velkommen av vår nye hotellvert, våpenentusiasten Jim. En snakkesalig og engasjert trønder, slik alle trøndere er, som omtrent lovet oss rådyr i løpet av oppholdet. Slikt går jo, som vanlig, rett hjem hos oss og vi kunne ikke vente på å komme oss ut i terrenget. Vi måtte bare vente på at grunneieren også skulle gjøre sin entré, slik at vi hadde et lite lag til å drive rådyrene og et bittelite lag til å sitte på post.

Ventetiden brukte vi godt til å bli kjent med hverandre, diskutere det forestående valget, dele jakthistorier, drikke kaffe og alt annet man kan finne på for å korte ned en ventetid. Når grunneier Stig endelig kom hjem fra jobb, og vi hadde vært kledd i jakthabitten i en time, kunne vi endelig sette kursen mot jaktmarken. Drivelaget med Jim og Stig delte villig av sin erfaring med rådyrjakt på den lille øya og vi sugde til oss all den erfaringen vi kunne klare! De var utrolig innsiktsfulle, kjente terrenget godt og visste nøyaktig hvordan vi skulle løse drivjakta på best mulig måte. Vi ble plassert på en naturlig plass i terrenget hvor dyrene, etter all sannsynlighet, måtte krysse for å komme seg i sikkerhet. I en liten steinrøys i skogkanten hvor skuddfeltet bestod av bringebærris, kratt og noen høyere trær. Vi hadde god utsikt mot høyden hvor dyrene, sannsynligvis, ville komme over mot oss.

Etter en nødvendig radiosjekk skilte vi lag og vi ble sittende igjen på posten helt alene og overlatt til oss selv. Kristine med kamera og Robert med rifla. Etter en liten stund ble det meldt, på nesten uforståelig nordtrøndersk, at drivet ble iverksatt. En slik melding gjør at det plutselig er alvor og med bukkegarantien i bakhodet stiger selvsagt pulsen noen hakk. Vi ble sittende å vente mens vi, etter beste evne, lyttet til sambandet for å prøve å forstå hva som skjedde noen hundre meter lenger borti skogen. Vi hørte ord som skog, dyr, geit og bukk, innimellom alt det uforståelige, uten å forstå konteksten. Men vi forstod såpass at det kanskje var noe på gang. Plutselig dukket det opp to dyr oppe på åsen. En kjapp studie bekreftet geit og kje. Like etterpå dukker det opp et enslig dyr over åsen. Ikke bekreftet kjønn. Pulsen stiger enda mer. Med ett rasler det i gresset rett foran oss og en kvist knekker. Rifla blir løftet i stilling og blikket skjerpes. To ører kommer til syne og pulsen stiger litt til. Skytestillingen småjusteres og ørene blir funnet i kikkertsiktet. Et par, tre skritt framover avslører ingen horn. Det er geita som besøker oss. Rifla senkes og vi blir sittende å nyte synet av dette utrolig vakre dyret bare femten meter unna oss. Det ble stående å være i lufta uten helt å vite hva som kunne ha truffet de. En utrolig stor opplevelse for oss, der vi fikk tid til å iaktta dyret på veldig kort hold!

Litt etter at geita tok til vett og hoppet avgårde ut av synet, dukker to nye ører opp. Fortsatt ingen horn å se, men to nye ører dukker opp. Litt lavere enn de to første. Det er geita og kjeet som gjør en snarvisitt på posten. Vi rekker å nyte synet av disse to, mor og barn, noen korte øyeblikk før de jumper videre. To besøk på posten vår som virkelig har gitt oss en stor jaktopplevelse! Det viktigste er ikke å felle dyr på jakt, ikke alltid, men å kunne lagre noe på minnekortet til senere bruk. Når Jim og Stig dukker opp på høyden, og jakten er over, sitter vi der som to tilfredse jegere. Ydmyk over opplevelsene i kveldinga og stolt over å ha fått oppleve dette.

Etter en slik kveld må man være litt sosial og vi blir sittende på verandaen i kveldinga og se lyset forsvinne sakte men sikkert, eller «smått om senn» som de sier i trønderriket, og det blir tilslutt helt mørkt. Å få med seg det siste lyset når horisonten er lav, er ufattelig flott! Kontrastene blir så vakre og lysspillet så enormt. At vi, tilfeldigvis, hadde to års forlovelsesdag på en slik dag, var et ekstra poeng for oss. En magisk måte å feire en slik dag på!
Når det ble tid for å runde av dagen og kvelden, var vi alle fornøyde og mette, og da hodet traff puta var det Jon Blund-besøk med det samme.