Dagen startet slik den ofte gjør når man får overnatte hos en tante. Kokte egg til frokost sånn i halv ni-tida og rykende varm kaffe. I går var planen å jakte duer i dag, men det nærmeste vi fikk invitasjon til var tre timers kjøretur unna, i Horten. Vi syntes det ble litt i lengste laget, og litt i feil retning også. Sannsynligvis klarte vi ikke å skjenke tante full nok i går til at hun turte å ringe en nabo med duer på jordet, så da måtte dagens plan legges på nytt. Vi hadde egentlig bare ett fastpunkt på programmet, og det var Liverpoolkamp klokka halv to. Sånn sett hadde det passet bra med noen formiddagstimer med duejakt før fotballkamp, for så å sette snuten en eller annen vei.

For et par dager siden var det en hyggelig dame som tipset oss om elva «Skrukka» i Dalsbygda. Der og da gikk det opp for oss at Skrukka faktisk var den sagnomsuste Skrukkedalsrenna, som ble verdenskjent gjennom fiskefilmen «Tørrfluelandet» for mange herrens år siden. Dette er en film Robert har fortært utallige ganger siden da og naturligvis har mye nostalgi ved seg. En kartstudie viste at elva, tilsynelatende, var like idyllisk på flyfoto som på film, og vi bestemte oss over morgenkaffen at vi drar den veien. Det kan jo hende at det blir trivelig å fiske i en elv man, uten å ha besøkt, har et slags avstandsforhold til. Som sagt, så gjort. Vi pakket bilen, vinket på gjensyn til tante, og satte kursen nordover mot Skrukkedalsrenna.

Vi har jo ikke glemt hvorfor vi egentlig er her nede. Målet og drømmen har jo hele tiden vært å fylle soppkurven med flott søringsteinsopp. Siden dagen stort sett skulle bli brukt til bilkjøring, fotball og kos ved elvebredden, var målet vårt å finne steinsopp på turen. Google kunne forøvrig melde at Rendalen har en helt vill produksjon av steinsopp, faktisk så bra at en bedrift til tjene til livets opphold ved å sanke og selge denne soppen! Vi tenkte at det bare var å finne en plass å stoppe, for deretter å spankulere rundt i skogen og fylle kurven med disse store, deilige soppene. Det viste seg, nesten som forventet, at det ikke var helt så enkelt. Vi stoppet på det ene lovende stedet etter det andre, bare for å finne ut at det enten var for tørt, for vått eller for steinete. Steinsopp fant vi værtfall ikke!
I sidesynet, i rundt åtti kilometer i timen, hylte Robert plutselig ut at han garantert hadde sust forbi en flott steinsopp! Det ble bråbrems og vrenging av bilen ut i veigrøfta! Soppnettet ble rasket med og ut i veikanten bar det. Der fant vi den ene soppen etter den andre! Helt utrolig, og soppen sørpå er fantastisk fin! Det som slo oss, mens vi ravet gatelangs og trafikken suste forbi, var hvor enkelt det faktisk kunne være. Det var ikke eventyrskogen eller reinlavskogen, som vi har sett på Instagram at steinsoppen vokser i, vi burde lete etter. Nei, det enkel er ofte det beste. De vokser jo åpenbart i veikanten! Etter en liten halvtime følte vi at vi hadde mer enn nok og vi satte igjen kursen mot Skrukka.

Da vi endelig svingte av hovedveien og opp mot elva, var det faktisk tid for fotballkamp. Robert gikk bak i lasterommet for å hente fram mac’en for å få en bedre opplevelse av kampen i «storskjermformat». Sekken var naturligvis borte! Sakte demret det for oss at den måtte stå igjen i tantes stue hvor gårsdagens blogginnlegg ble forfattet! Utrolig deprimerende siden det nå lå an til en ekstratur på omlag tre og en halv time! Det fantes naturligvis ingen quick-fix på dette problemet og den sure veien tilbake bare måtte gjennomføres! Det endte med fotballkamp på mobilen, lyden over høytalerne i bilen og blikket på veien. Nesten som i gamle dager da fotballkamper ble lyttet over radioen… Kampforløpet bidro helt sikkert til at turen gikk overraskende fort der Liverpool kjørte over Burnley i samfulle nitti minutter! Men plutselig var vi tilbake i «Skrukkebygda» og letingen etter en fin teltplass kunne ta til.

Dalsbygda er en liten grend full av bondegårder og jorder. Den er, for de fleste, kanskje mest kjent som hjembygda til skikjendis Therese Johaug. For fluefiskere i det ganske land er den derimot mest kjent for kjendiselva Skrukkedalsrenna, eller Vangrøfta som den egentlig heter. Vi var derfor veldig spent på denne kjendiselva da vi rullet oppover bygda for å finne oss en passende teltplass. Elva så enda bedre ut enn vi hadde forestilt oss og forventningene steg etterhvert som det ene strekket etter det andre åpenbarte seg. Det viste seg derimot at det var utrolig sparsomt med teltplasser langs elva. Vi kjørte og kjørte og kjørte uten hell. Tilslutt havnet vi på en bomvei hvor det kostet sytti kroner for å lete etter teltplass. Vi valgte å betale, siden boten for å unnlate var på hele tolvhundre kroner. Vi fant ingenting langs bomveien heller. Gode råd er dyre og vi måtte kontakte en lokal kjentmann som visstnok kunne elva ut og inn, naturligvis ur-innvåner, for å be om hjelp. Drømmen var jo å finne en furuskog langs elva hvor vi kunne brenne tyribål, hente vann og leve det gode liv. Gisle Dalbakk gjorde oss oppmerksom på at det ikke er furuskog i Dalsbygda, noe som gjorde drømmen vår litt vanskelig å oppfylle. Men, vi kunne få låne hytta hans, som tilfeldigvis lå helt nede på elvebredden ved det beste strekket i elva. Utrolig snilt og noe vi naturligvis takket ja til. Det viste seg at hytta hans var en utrolig kul tønnehytte med tilhørende lavvo! Bedre enn dette kan det ikke bli.

Skrukkedalsrenna slynger seg rolig gjennom Dalsbygda

Nå sitter vi i lavvoen, med fyr i ovnen, og venter på at reinkjøttet vi kjøpte i dag skal tine. Middagen skal bestå av flatbiff av Rørosrein og steinsoppen vi plukket i dag. Vi nyter livet med en halvkald øl, ser utover elva vi skal fiske i i morgen og småprater om livet de neste dagene. Akkurat nå kunne vi ikke hatt det bedre og det er så utrolig deilig å bare ha oss selv å tenke på. Ingen tidspress, ingen bekymringer, kun nyte alt det landet vårt har å by på. Det som slår oss, gang på gang, er hvor utrolig gjestfrie folk er! Vi får hjelp med tips om fiskevann, elver, folk vi kan prate med om jakt, hvor vi kan sove, hva vi kan spise, og alt annet som vi ellers ville brukt hele sommeren på å finne ut av. Vi er utrolig takknemlig for all hjelp og støtte vi får!

I morgen skal «Skrukka» erobres, vi gleder oss som små barn!