Vi har skjønt, etter et par netter på campingplass, at campinglivet handler om å være så godt som selvhjelpen. Man etterlater hytta i minst like god tilstand som man fikk den i. Det betyr at det går litt tid med til vask og stell før dagens viktige gjøremål kan ta til. Selve vasken og stellet er det Kristine som tar seg av, mens Robert driver med pakking av bilen og fiksing av andre superviktige ting. Men hva gjør vel det når rosinen i pølsa er overnatting i tørre omgivelser, i dobbeltseng sammen med kjæresten, og du kan våkne opp uthvilt og fin. Ja, alt har sin sjarm. Å våkne opp i telt, litt stiv og støl med vondt her og der, er også rimelig digg! Kjenne at du lever liksom. Og at kroppen fortsatt har evnen til å si ifra om at liggeunderlaget kanskje skulle vært litt tykkere, eller at underlaget ikke skulle vært fullt så steinete. Uansett, vi våknet opp på Tynset og var mer enn klar for en dag som inneholdt mer enn bilkjøring.

På vår vei nedover landet, har vi fått høre om en helt insane fantastisk ørretelv! Ikke bare en ørretelv, men en ekte storørretelv! Slik informasjon er noe som får oss til å spisse ørene og la Google jobbe for annonsekronene sine. Det viser seg altså at Mistra er en elv som storørreten elsker å gyte i! Vi snakker ikke stor ørret som et par kilo, men STOR ørret som i 5, 6, 7 og 8-kilosklassen! Det ble faktisk tatt en gørrstor julegris av en ørret der i går på syvogethalvt kilo! 7,5 kilo! Det er helt utrolig! Denne elva var vi fast bestemt på å prøve i dag. Problemet var at vi ikke hadde særlig mye info å gå etter, bortsett fra flybilder og internettinformasjon. Det viste seg at stort sett hele elva var stri som en gammel kjerring og at i disse skummende, strie partiene var hotspot’ene for den aller største og groveste ørreten. Ikke akkurat drømmeforhold for oss fluefiskende folk. Ikke bare er det en spesiell elv, men det er samtidig spesialutstyr som wobblere man visstnok bør bruke for å få has på disse store udyrene som gjemmer seg under skummet. Motivasjonen sank noen hakk når dette gikk opp for oss, men vi kom i kontakt med selveste Mistrakongen, Anders Svalstad. I går fikk han en ørret på godt over tre kilo, noe som, for oss, manifesterer tittelen som kongen av Mistra! Da vi snakket med han i telefonen i dag, ville han absolutt ikke være med på at han er kongen, men det synes vi bare er sånn høflig jantelovtull. Han er, for oss, kongen av Mistra!

Anders viste seg å være en utrolig hyggelig fyr, som villig delte sin kunnskap om elva. Vi ymtet frampå om at vi hadde tenkt oss så langt opp i elva det var mulig å fiske på vårt fiskekort, siden elva her er rolig og fin. Værtfall ifølge flybilder. Anders var helt enig i at det var dit vi burde legge turen (noe vi forøvrig var superglad for da vi kjørte opp dalen og såvidt kunne skimte elva et par hundre høydemeter under oss i en forferdelig trang V-dal) siden vi fisker med flue. Han kunne forsikre om at de store gytevandrerne også tok turen helt opp dit (såfremt de ikke var dum nok til å bite på kroken hans på veien) og at det burde være sjanser for å få fin fisk der oppe.

Storørretelva

Full av mot kjørte vi den lange veien opp til endestasjonen på veien, før vi labbet oppover elva. En nydelig elv slynget seg sakte oppover terrenget. Noen fine kulper og fine strømmer vitnet om en potensiell fin fluefiskeelv. Problemet var bare at det var åtte sure varmegrader og vind. I tillegg var det greit med regn også i dag, selv om Yr meldte om ikke nedbør. Vi studerte vannoverflaten nøye og kunne ikke se et eneste insekt på vannet. Det bruker vanligvis å være et rimelig dårlig tegn når man har tenkt å fiske med flue på vakende fisk. Etter et par kilometers labbing oppstrøms, fant vi ut at det ikke var noe særlig vits i å gå noe mer. Elva endret litt karakter og kulpene forsvant og ble erstattet med mer jevn strøm eller stryk. I tillegg var elvebunnen helt svart, så spotting av fisk var fort en saga blott. Vi ble enige om å gjøre vendereis i retning bilen. Vi møtte på en fyr langs elva som mente at han kanskje hadde hørt et par vak nede ved brua. Dette var, naturligvis, gode nyheter for oss. Vi gikk helt tilbake til brua hvor vi slo leir. Vi fyrte et bål og stekte oss noen pølser, mens vi optimistisk speidet utover vannet. Vinden ga seg litt og regnet trakk seg unna. Sola tittet frem og det ble riktig så fint der oppe på elvebredden. En og annen småfisk vaket her og der, men de store lot klokelig være. Det ble gjort et spedt forsøk på å lure fisk med en stor caddis som ble stripet over vannet, akkurat slik vi har sett på film at de gjør på Kola når de får grov ørret. Ørreten i Mistra har tydeligvis sett de samme filmene, så den var ikke i nærheten av å slurpe i seg vårflueimitasjonen.

Sola tittet fram og vi lagde oss et godt furubål og grillet pølser

Vi avsluttet fisket for dagen og tok turen tilbake til bygda. En kaffe på YX og et nytt familieråd var nødvendig. Resultatet ble at vi vil prøve oss på duejakt i morgen. Problemet er at vi ikke kjenner noen her, værtfall ikke noen som kanskje har et jorde stappfullt av duer. En djevelsk plan tok form og kyniske som vi er, inviterte vi oss til Kristines tante som bor ikke så langt unna. Vi tenkte at hun sikkert kjenner «noen» som har både gård, jorde og duer på jordet. Nå prøver vi å skjenke henne full slik at hun kan ringe en venn og spørre om vi kan jakte der… Forhåpentligvis ordner deg seg. Hvis ikke trenger vi hjelp av «noen andre», som innehar de samme kvalitetene som nevnt over. Så har du duer og jorder tilgjengelig, må du ikke nøle med å ta kontakt! Ja, vi ber om hjelp 😉