Vi har som vanlig en plan om å sove til klokka ringer. Roberts klokke skal ringe halv åtte, mens Kristines har en merkelig tendens til å ringe en time senere. Ingen vet hvem som har bestemt at den skal vente nesten til lunchtid før den ringer, men den gjør altså det. Uansett, ingen av klokkene rekker å ringe før vi er våkne. I dag hadde det kanskje sin naturlige årsaker: nemlig Skrukka! I går fikk vi såvidt stifte bekjentskap med elva fra leirplassen og den var utvilsomt en lekker liten sak. Vi boblet over av forventning og pågangsmot i dag tidlig, og vi visste at vi kom til å bli langs elva lenge. Derfor bestod frokosten av kraftig kost. Stekte egg og steinsoppen fra i går! På denne kosten kunne vi nok sprade elvelangs i mange, mange timer.

Været var upåklagelig i mårrest, med vindstille, lettskyet og fin temperatur. Utover morgenen sprakk skylaget opp og sola gjorde sin entré med en haug av varmegrader! Dunjakka ble erstattet med tynne t-skjorter og tynne langermede hoodies. Vi gjorde oss klar med full grunnutrustning; fiskeveska, håv og fluestang, caps og polariserte briller. Skrukka fremstod enda bedre enn i går kveld med utrolig god sikt, en og annen vakende fisk og alt lå til rette for en herlig dag! Vi fant fort et par fine ørreter som slappet av inne på grunna, men før vi rakk å løsne flua var de borte en etter en! Helt utrolig! Var fisken virkelig SÅ skvetten? Vi skled sakte nedstrøms oppe på kanten av jordet og spottet den ene fisken etter den andre. Elva virket å være proppfull av fisk! Historien gjentok seg, like ulykksalig, hver gang! Enten var den over alle grunner før flua var klar, eller så pilte den avgårde i det samme snøret traff vannet. Vi stod like forbauset og frustrert hver eneste gang! At fisken er så ufattelig sky har vi aldri opplevd før. Vi ble sittende på elvekanten med en øl i handa og spekulere over hva dette kan skyldes. Vi kom fram til, eller kanskje var det bare ønsketenkning, at det måtte ha noe med sola, siluett, vindstille, grunt og tusen andre ting, som måtte være forklaringen. Da er det kun en ting å gjøre, ta lunch og vente på at sola skal flytte på seg for å bli litt mer fordelaktig for vår del.

Lunchen kom, forøvrig, i siste liten. Blodsukkeret var sunket til rekordlavt nivå hos oss begge og lunta var ultrakort. Etter en halv brødstump med overdrevet mye makrell i tomat og ufattelige mengder majones på, var plutselig godhumøret tilbake hos oss begge. Formiddagens fadeser var, om ikke glemt, stuet litt lenger bak i lillehjernen. Da er det igjen plass til nytt pågangsmot og motivasjon for enda noen timer med fisking. Som sagt så gjort. Vi lurte oss både oppover og nedover elva, men resultatet viste seg å bli nøyaktig det samme som før lunch. Fisken var, om mulig, enda mer på vakt. Vi er sikker på at den har fluefiskerradar montert inn i sidestripa og øyna både i nakken og ræva. Sola og vinden og de greiene der hadde likevel ingen verdens ting å si for at fisken var så sky. Den var bare rett og slett ultraoppmerksom.

Når det er sagt, så hadde vi en helt syk berg og dalbane langs elva. I det ene øyeblikket spotter du en fisk på to kilo som står og aner fred og ingen fare, og i det neste suser den samme fisken nedover elva, skremt av traktor på andre siden av dalen, kunne det virke som. Vi spottet faktisk en fisk som har brent seg inn i det indre øyet for oss. Den var usannsynlig grov og vi antar at den nok passerte trekilosgrensa med grei margin! Historien gjentok seg, naturligvis, også med denne fisken.

Ørret på rundt to kilo

Aldri har en fiskedag, værtfall ikke så godt som vi klarer å erindre, vært mer frustrerende! Man føler at man, uansett hva man prøver på, kommer til kort og at ørreten er den smarteste skapningen på denne jordkloden. Samtidig får man stadig små doser med påfyll av motivasjon når det plutselig kommer sigende en ny fisk inn i synsfeltet ditt. Men når verktøykassa tilslutt er tom, følelsen av å mislykkethet blir overveldende og dagen går mot kveld, er det på tide å legge inn de berømte årene og sette snuten mot nye utfordringer.

Etter en slik dag skal man kanskje tro at til Dalsbygda skal vi aldri mer. Men neida, det er likevel en følelse, sånn hindsight, om at det skal være mulig å lykkes i denne elva. Vi antar at det har vært fisket utrolig hardt på disse ørretene gjennom hele sommeren. Den er vant med å se folk langs elva. Noen av fiskene har helt sikkert også vært fast i en krok. Da er det kanskje ikke så rart at den oppfører seg slik den gjør. Vi hadde også hatt nervesammenbrudd i slutten av august om vi hadde vært utsatt for det samme gjennom en hel sommer. Men kanskje glemmer fisken over vinteren. Kanskje husker den ikke hvordan det var når juni kommer igjen og de første fiskerne entrer elva? Kanskje er det da man bør være på plass med stanga i hånda og motivasjonssekken smekkfull? Vi bodde utrolig fint i Dalsbygda Fritidscamps tønnehytte og vi hadde tilgang til lavvo med ovn i, utedass og drikkevann. Sånne ting gjør at hele opplevelsen huskes for mer enn sky ørret. Kanskje må vi ta en tur en gang i juni for å ha et nytt stevnemøte med disse fiskene?

Dalsbygda er en lekker liten perle, på grensa mot høyfjellsvidda og reinens beiteland. Det lille vi har møtt av folk har vært imøtekommende og gjestfri. Og vi har vått besøke en kant av landet vårt som vi aldri ellers ville tatt turen innom, og det er vi utrolig takknemlige for!
Nå har vi bevegd oss litt lenger nord og har fått låne en utrolig koselig hytte på setra utenfor Røros sentrum. Her har vi laget oss Innerøysodd til middag, forøvrig første gang vi smakte sodd, noe som var utrolig godt! Det eneste som manglet var grønnsakene. Vi leste naturligvis ikke bruksanvisningen på sodden… Resten av kvelden går med til hyttekos av god gammeldags sort. I morgen drar vi kanskje litt lenger inn i trønderriket for å friste storlaksen. Vi sier kanskje, for vi lever fortsatt litt «fra hånd til munn». Å være på loffen slik anbefales virkelig og det gir oss faktisk veldig mersmak. Hvem vet, kanskje blir ferien også til neste år avtjent på denne måten?