Etter gårdagens slabberas på verandaen, ble vi veldig godt kjent med grunneieren i området. Han ble heldigvis akkurat passe brisen dagen før, og naturligvis ekstra gavmild og generøs, og ga oss lov å bruke terrenget hans som vi ønsket. Det var jo egentlig nok for oss, og dagen i dag skulle starte med snikjakt etter rådyrbukken.

Etter en god frokost og tilhørende kaffe, var vi i gang. Kristine som jeger og Robert som fotograf. Været var helt upåklagelig, minst like godt som en god nordnorsk sommerdag! Sol, vindstille og tørt i marka. Sannsynligvis ikke optimalt for snikjakt, men optimalt for å være ute. Vi var uansett innstilte på å gi det en sjanse.
Kristine snikende gjennom skogen med Robert på slep. Skogen var full av både rådyrtråkk og rådyrspor. Vi snek oss så stille som mulig gjennom skogen, akkurat slik vi lekte cowboy og indianer i gamle dager. På den tiden var det mye enklere å komme på skuddhold av «fienden» enn vi opplevde det i dag. Det var nok rett og slett for bra vær. Uansett hvor lydløse vi prøvde å være, var det en kvist som knakk under beina på oss, eller en gren som skvatt unna for kroppene våre.

Da vi kom opp på høyden og fikk oversikt over området, konkluderte vi med at dette var så og si nytteløst. Vi ble sittende og betrakte øya og naturen rundt. En skikkelig perle, som klippet ut fra et postkort! Alt kunne jo vært postkortmotiv i knallvær, men dette var et ekte postkortmotiv. Vi valgte å legge inn årene og heller pakke snippsekkene våre og sette kursen mot Sverige.
Vi vinket farvel med vår vert Jim og begynte den lange bilturen mot nord og våre jaktmarker i Sverige.

Den siste måneden har vi fulgt nøye med på VG’s koronabørs hvor de spår utviklingen i land og områder. Norrbotten har vært forventet grønn de siste to ukene, så vi valgte å ta sjansen på at den nå ble grønn. Med bilen fullpakket så vi virkelig frem til å avslutte ferien på kjente jaktmarker i «Bacon Hill». Vi satte på regjeringens pressekonferanse på mobilen for å få siste nytt om utviklingen. Da vi kom til Harran i Trøndelag, kom kalddusjen! Nordsverige blir ikke grønn! Hva i all verden er det regjeringen holder på med?? Har de virkelig ikke lest VG’s koronabørs? De må jo ha gått glipp av livsviktig informasjon! Nå skulle de jo gi oss lov til å reise karantenefritt på jakt!? Men neida, de leser trolig ikke landets største avis og tolker i beste fall det samme tallmaterialet helt forskjellig fra VG’s beste folk på området. Kalddusjen var uansett et uomtvistelig faktum. Det blir ingen svenskejakt i år heller!

Hvordan takler man en slik nedslående beskjed? På hver vår måte såklart. Kristine tar krokodilletåretrikset og stiller spørsmål ved alle embedsfolks kompetanse. Robert er mer pragmatisk, nesten som når gåsa får skvettet vann på seg. Tar det litt som en mann..
Der satt vi i bilen, utenfor bensern i Harran, med lufta fullstendig ute av oss. Hva gjør vi nå? Vi har jo fortsatt noen dager igjen av ferien. Skal vi kjøre tilbake til et eller annet vi kan fylle dagene med? Eller skal vi kjøre hjem?

Vi valgte det siste. Motivasjonen, der og da, var ikke tilstede til å endre planene våre enda en gang. Vi bestemte oss for å sette kursen nordover, gjennom Norge, tilbake til hjemmeadressen vår. Det er jo tross alt mye bra å finne på der også. Andejakta frister veldig. Trening av fuglehundene frister også veldig. Havfiske frister. Sanking frister. Vi har faktisk mye bra her hjemme også. Dermed var beslutningen tatt, vi fylte tanken på bilen og peiset på. Hjemover.