Av og til (egentlig ganske ofte) har man store forventninger når man drar på tur, enten det gjelder jakt eller fiske. Man ser for seg fjellet full av fugl og elva stappfull av vakende ørret. Sånn er det veldig for min del også. Jeg er ekspert på å bygge opp forventninger i forkant av enhver tur! Dette gjør selvsagt at motet er på topp og kroppen er full av guts! Men det gjør også at fallhøyden blir stor. Utrolig stor! Skuffelsen blir også større proposjonalt med forventningene. For min del er det dette som gjør livet verdt å leve! «Life is a rollercoaster» skrev Ronan Keating. Han kunne like godt hektet på «for every hunter»…

I vinter har livet rundt hullet på isen definitivt vært en berg og dalbane! Forventningene har sakte bygd seg opp gjennom uka og toppes idet vi setter kursen mot fjellet og vannene der de største røyene cruiser rundt en eller annen plass under isen. Men etter en times tid på isen, stirrende ned i et mørkt og livløst hull, begynner tvilen å sige på.

Jeg må kjempe mot meg selv for å klare å holde på motet en stund til. Minne meg selv på at jeg jo SKAL lykkes en gang.

Les også: Kveitejakt uten kveithaill

Det er jo drømmen om de store fiskene med de kritthvite finnene som holder meg gående. Sist helg ble en ganske langdryg affære på et skikkelig godt røyevann. De eneste fiskene som var å se var barnehagen i vannet. Vi fikk vel omtrent 25 stykker med totalvekt på rundt tre hekto. Dette kan vel ta motet fra den mest garvede isfiskeren vil jeg anta. Men det er når alt ser som mørkest ut at de små, men viktige, oppturene kommer! Gleden var enorm da jeg endelig kjente det rykket litt ekstra i snøret! Jeg kjente faktisk, i motsetning til tidligere den helga, at det var en fisk fast i andre enden av snøret! Da den kom opp av hullet og faktisk viste seg å være farlig nært «pannestørrelse» kjente jeg at jeg var ganske lykkelig!
Der og da ble jeg klar over at en opptur er herlig relativ og at det kanskje oftere er de små gledene man må sette litt mer pris på.

røyelykke

Det ble ikke laget fiskesuppen vi hadde planlagt da vi gjorde innkjøpene på butikken, rett og slett fordi fisken ikke var stor nok. Og det ble ikke de råe fangstbildene vi hadde sett for oss. Men vi fikk tatt et herlig bilde av helgas største fisk – litt arrangert, men likevel fullt av innestengt frustrasjon og pur glede!

Jeg sier bare: Neste gang! Neste gang…