Da e Sarafjellets Fit-For-Fight godt på vei i svangerskapet sitt, bare 3 uker igjen i skrivende stund, til ho har termin. Å ho e allerede blitt ganske stor! Det ser ut til att det e ett stort kull på vei 🙂

 

Dette e en gjennparring eg har valgt å ta, fra Fight sitt forige kull, med US Blue Lagoon.

Grunnen for at eg har valgt å ta en gjenparring, e mange! Først og fremst fordi kullet blei gjevnt ganske bra, å ganske tilnærmet det eg ønsket meg med denne parringen. Va viktig for meg og finne en hannhund med linjer der HD ikke va så utbredt, mtp att Fight har C hofter. Det va noen sure miner ifra enkelte når eg første gang publiserte offentlig att eg skulle parre Fight, fordi att ho har C hofter! Eg kan skjønne folk va skeptiske til det, fordi det e jo nesten blitt ett hysteri, å det virker som om att vist hunden e fri for HD, ja da e det en frisk hund som skal brukes i avl! Etter min meining heeelt feil! Det finnes over 370 arvbare sykdommer hos hund, men dette blir ikke tatt hensyn til. Pluss di jaktlige egenskapene da, ser en del hunder som brukes i avl som enten går å pusser skoene dine, stikksøker, egenrådige hunder som nesten aldri holdes i hånd og ustabile hunder som jakter kanon ene dagen og rævva andre dagen, masse tom stander og feige i fugl, osv. Det blir heller ikke snakket om! Å så kommer da de hverdagslige tingene, for min del, så e det viktig for meg att hunden skal fungere i all slags situasjoner og miljøer, den skal gå i ett sammens med møblene i huset, å di skal ha gode sosiale antenner med andre dyr og folk!

10353543_281459535383604_6709149522459291069_nSarafjellets Fit-For-Fight med noen av sine søte små 🙂

Eg føle meg priviligert som har avlet fram Fight, det e en hund som eg har drømt om etter å ha, å den fikk eg! Fight har så utrolige mange gode egenskaper, det viste ho meg i en ganske ung alder, så når ho fikk status på hoftene og att det va C, va en ganske tung tid. Eg såg for meg att alt av planer gikk i dass, å den første uka etter den «triste» nyheten, va ganske tung! Så selvfølgelig ønsker eg ikke det for andre, att di skal få HD på hunden sin, å det e klart en sjanse eg har valgt og ta med å avle på en hund med C hofter. Det e eg fullt klar over. Men tenker også samtidig, att man aldri kan være hundre prosent sikker med avl, å den eneste måten å få svar på, det e å prøve! Så etter flere positive responser ifra andre oppdrettere og jegere som kjente til Fight, om å tørre ta sjansen å avle på ho, ja da va det gjort, å det va lettere for meg å da ta opp planene eg hadde for Fight igjen! Så brukte over 1 år på å leite etter hannhund, sjekket linjene bak, forhørte meg med folk som hadde kjennskap til enten individet eller linjene bak, å kom fram te en hund eg ikke angrer på å ha valgt den dag idag. Kullet til Fight e p.d.d 20 mnd gammel, 8 valper e hd rønket, og 6 av di e rønket med FRI for HD, 1 med C og 1 med B og D. Det e eg ganske fornøyd med, mtp att mor har c hofter, e flere kull der begge foreldredyr e frie der det dukker opp HD i, så tankene rundt denne kombien blei som forventet! Fight e ellers 100 prosent frisk, ho e fri for CLAD og PRA som di også må testes for. Ho e en hund som gir alt på arbeid, å har en så stor arbeids kapasitet og glede i alt ho gjør! Eg tørr å påstå att eg jakter og bruker hundene mine ganske langt over den gjennomsnittlige jegeren! Så for meg e det veldig viktig og ha friske hunder som e klar bestandig! Å det e absolutt ho Fight.. Så gjør med god samvittighet å ta en gjennparring med US Blue Lagoon, der eg igjen skal ta en valp ifra denne kombien.

 

Tok en hannhund ifra forige parring, desværre va det en kortvarig glede!

Fight sitt forige kull blei født 24.08.2014 , å valget om kordan hund eg sku beholde, va tatt før fødselen. Eg skulle nemlig ha den største hannhunden, koffor? Nei, det va enklest å forholde seg til, eg trur att i ett godt kull, så deler alle tilnærmet på di egenskapene di blir født med, så for å bruke minst mulig tid og tanker på å velge en valp, så valgte eg å ta den største så va eg ferdig med det. Da va det den hunden som sku bli igjen her hos meg 🙂 Han va en aktiv energifyllt kar som va klar til alt, han va stikk motsatte av sin mor da ho va valp. Fight va veslevoksen og låg for det meste å sov når vi ikke va ute på turer. Ikke ligte ho å leke noe særlig med di andre hundene, å ligte aller best å være for seg skjøl med sine sysler eller med mennesker! Sarafjellets Ready-For-Battle som han het, sov farsken med aldri og sjeldent, bare små 5 minutters napp etter 5 timers herjing, han hadde så mye energi att eg enkelte ganga holdt på å bli toillat! Drog han me meg til fjells i veldig ung alder, å tenkte att han da kanskje sku bli sliten. Nisjda, va samme der, han kunne legge seg ned i pausene vårres i non minutter, så va han klar igjen! Han va en valp med rakett i ræva, å vimsatt og barnslig va han også.. Startet å trene han på fugl ve 4 mnd alder, å det gjorde noe med hunden. Han va fortsatt like energifyllt, men ikke riktig så barnslig å blei ganske mye roligere og fokusert ute i skog og mark.. Felte hannes første Ryper når han va 6 mnd gammel, å da skjedde det virkelig noe med guttn.. Da begynte han å legge opp til ett jaktsøk som du nesten ikke forventer av en 6 mnd gammel hund, så klok og forutsigbar, å djerve presise fuglearbeid, det va ett hærlig syn for auan, så vi avsluttet denne sesongen med ganske så høye forventninger til båndtvangen sku bli opphevet igjen 21 August, å treningen ute i felt på fugl kunne fortsette! I mellomtiden gjorde vi sommeraktiviteter, trente mye på utstilling med han, å det resulterte til en Very Good på utstilling. Startet også treningen på apporten med han, det sku vise seg da att han va en ganske bra lystapportør, trengte ikke å vise han kordan det skulle gjøres, va bare å hive eller gjømme vekk rypa i skogen, så skjønte han ka han sku med engang. Gjorde det samme på ett vann med han, kastet Rypa uti vannet å fyrte ett skudd med knall pistol, å han satt pent ve min side til eg ga han ordre om å apportere, da sprutet han uti vannet å inn kom han med rype å leverte pent! Han elsket å arbeide, å han elsket å få ros! Samtidig på sommeren, i båndtvanga, så kom den rastlause energifyllte valpen i han igjen, som bodde i han som liten før han blei presentert med på rypejakt i fjellet! Holdt igjen da på å bli toillat av han, å han stresset seg unødvendig mye opp før bare en litn kort tur ned til elva for å fiske.. Å eg tenkte om det e slik han kommer tell å bli? Båndtvangen blei opphevet, å med det så viste han sin rolige og behersket side igjen. Vi dro til fjells, å eg regna med att han ihvertfall va der han va når vi avsluttet på fjellet i April mnd. Så feil kunne man ta. Han va så dårlig, att det skjedde eg satt meg ned en pr ganga på en stein og skreik! Hadde tatt som en selvfølge att han sku fungere like godt som han gjorde i April mnd, når man slapp han igjen på høsten, så skuffelsen blei stor. No va han nok ikke så elendig som eg kanskje skal ha det til, (man glømmer av og til att di enda e valper). Di første 10 fugle situasjonene, så støkken han bare. Trudde eg, inntil eg egentli skjønte å lese han riktig, det va på den 6 sitasjonen, der han ger foill peis å opp kommer en rype, å den rypa havnet i kæften på han. Da skjønte eg att han egentli ikke va så elendig som eg først hadde trudd, guttn støkket nok ikke, han hadde bare sluttet å stå å ville gjøre ting på hannes måte 😛 Når e først skjønte det, så tok det ikke mange situasjonene før eg innhentet det dær igjen, å guttn begynte å stå som en gud igjen, å han fant fugler etter fugler, kanon reiste bestandig og va alltid presis! Ahhhh, tenkte eg, no vil det bare gå som smurt framover, å snart søker han like godt som han behandlet fugler! Neida, det tok tid det også.. Flere uker, å han bare søkte på rundt 200 meter på fjellet, alt for smått tenkte eg, å e stresset med å få ett ordentlig søk på han for å stille han på jaktprøver! Alt det andre va der, men søket kunne vært ti ganger bedre.. Ukene gikk, å det hadde liksom ikke vært noen forbedringer der.. Men hadde i tankene att eg sku få han klar til jaktprøven som arrangeres på hjemmebane, helga den 11 og 12 oktober! Den 10 Oktober, da skjedde det. Va som om en jaktmaskin knapp va skrudd på guttn, han jaktet som en gud for meg den dagen.. Han serverte meg vanskelig fugl, på skuddhold etter skuddhold, å eg fikk gleden av å felle hannes første Ryper denne sesongen, søket hannes va også ganske mye bedret siden dagen før, va helt rått å oppleve, å gledestårene blei mange på en stein dær vi tok en lang fortjent kaffe og matbitt pause.. Eg såg også att det lyste ekstra av gutten den dagen, det va som om att han hadde skjønt det store han hadde oppnådd di timene, å han fortsettet det glimrende arbeidet den dagen til vi pakket sammen og forlot fjellet! Seinere på kvelden, etter non timers tenking, så bestemte eg meg for å stille han på jaktprøven som sku holdes dagen etter, eg hadde ikke mulighet å stille han skjøl da, siden eg hadde lagt andre planer for denne helgen, men min tvillingsøster hadde meldt seg på med sine to hunder i AK, så eg fikk ho å føre han Ready for meg i UK!

11071508_341602559369301_851869831033402056_nReady med sine første rype fellinger 6 mnd gammel!

Det va me høy spennings faktor eg satt å drakk mårrans kaffen min Lørdags mårran, før eg sku starte te Tromsø, der e følgte me klokka å regna ut sån ca katti Ready sku ut i sitt første slipp.. Di gikk i det terrenget vi e å jakter i aller mest i Reisadalen, å det terrenget vi jaktet i dagen før også, dær Ready jaktet som en stjerne! Samtidig den mårran, så blei e litt urolig, skjelven å fyllte innpå me mat og drikke, tenkte kanskje det va det som trengtes, selvom eg hadde spist frokost ikke lenge i forveien.. Uansett, tok opp tlfn, fordi eg ikke hadde hørt noe ifra Johanne, å eg va sååå spent på kordan Ready hadde gådd i hannes første runde.. Johanne sin mob. va ute av dekning, så eg prøvde å ringe kjæresten hennes, å der kom eg igjennom! Han hørtes veldig forvirra ut, å babla om ting som om att Ready hadde virka forvirra i begynnelsen av hannes første slipp, så han skjønte ikke helt korsen det gikk å att di va vist enda ute i søk.. Men han sku be Johanne ringe meg når di va ferdig! Vi la no på røret, å e syns det hørtes så rart ut, men tenkte att han ikke helt viste ka han snakket om, så va no spent på å høre Johanne sin versjon.. Va ferdigpakket og ganske klar te å kjøre til Tromsø, da ringer Johanne. Hørte med engang på stemmen hennes att noe alvorlig hadde skjedd! Å det stemte, Ready hadde nemlig sprunget utfor ett 20 meters bratt stup, bare noen hundre meter etter hannes første slipp i det som sku være begynnelsen på hannes jaktprøve karriere! Di hadde holdt lenge på for å heise han opp ifra juvet, å hele partiet på denne jaktprøven hadde bidratt me sitt, å det må e bare få si igjen, varmer og rører mitt hjerte, alle gjorde sitt aller beste for å berge goguttn min <3 Di trodde han va av di heldige, å att han kun hadde brekt ene framfoten, siden det ikke virket som om han hadde ondt i resten av kroppen. Eg tenkte det verste, uansett, å bilturen opp til Reisadalen for å være med Ready ned igjen til dyrlegen, va en utav di verste timene i mitt liv. Det første som slo meg når eg fikk se Ready, va att han såg stakkars livredd ut! Men samtidig veldig observant av lyder og lukter, det fikk distrahert han vekk ifra sjokket han va i, å det gjorde meg litt roligere også. Men følgte med han på hele bilturen ned og inne hos dyrlegen, å eg såg aldri att han rørt på sine bakføtter. Eg prøvde å fortrenge det eg sitt og ser på, å ønsket så mye om att dyrelegen sku si det kun va snakk om en brukket framfot! Dyrlegen va egentli ikke til mye hjelp, følte som om att det va eg som veiledet ho igjennom hele undersøkelsen. Ikke brydde ho seg om den  andre foten som ikke va brukket, men som va veldig opphovnet. Denne måtte eg gjøre ho obs på. Ho nevnte aldri noe om resten av kroppen på hunden, sjekket ikke bakføtter osv, før eg sporte ho om det etter en laaaaang stund der Ready låg på bordet å kjempa imot alt av beroliganes han fikk, guttn va livredd, å han kjeik seg titt og ofte på bakfotan sine, det gjorde eg ho også obs på! Eg skjønte allerede før vi kom til dyrlegen ka som hadde skjedd, å det viste seg å være rett! Ready hadde brukket ryggen, ryggskaden låg så dypt att det va ingen garanti for att han kom til å kunne gå igjen, noe jakthund ville han iallefall aldri kunne bli igjen! Han hadde flere brudd på ene framfoten, å flere brudd på den andre framfoten, pluss skulder ute av ledd. Hunden følte ikke smerter fra nakken og ned, å eg e så inderlig glad, att når først ulykken sku skje så langt borte ifra dyrelege, oppi fjellet, så e eg glad han knakk ryggen i smellet, så han slapp å ha mere smerter en han allerede hadde di siste timene han hadde igjen! Valget va enkelt men samtidig så utrolig tungt og tøfft, Ready sku få slippe redselen han låg der på bordet med, å smertene, å han sku få slippe å leve resten av sitt liv som en grønnsak! Eg va altfor glad i denne hunden, å han va altfor lykkelig som jeger til å skulle leve livet sitt innesperret og fengslet! Det va ett stort tap! Å i ettertid, så ser eg ka eg har mistet, Vilken fantastisk god hund han egentli va, kor mye eg har undervurdert han i di periodene han va «elendig» , gutten blei bare 13 mnd gammel, men va allerede en jaktguru, å skjønte jakt som om han ikke hadde gjort annet! Elsket å arbeide, om det va apport eller i feltet viste han like mye glede og fokus på det han gjorde, va null intressert i å jage Ryper å va iskald der, å va verdens snilleste hund som ikke ville en flue fortred! Ikke va han bare en fantastisk hoinn, men han va også en frisk hoinn med FRI for HD, resultatet fikk eg noen dager etter hannes bortgang! Di første mnd etter Ready sin bortgang va ganske tunge! Men lever videre med di gode minnene han ga meg, og di fine opplevelsene vi hadde sammen! Å eg e så takknemmelig, att vi fikk den dagen ilag, dagen før ulykken, det va den beste dagen i Ready sitt liv, å enutav di beste i mitt liv. Alt va bare ren glede, å han va så lykkelig og stolt den dagen etter perfekte fuglearbeider og fellinger <3 <3 <3 Kommer aldri til å glømme deg, å e glad vi fikk di 13 mnd ilag, no e du den største stjerna på himmelen <3 <3 <3

 

Om 3 uker, så kommer det en ny kombinasjon av deg igjen, eg håper du e en av dem som blir født på ny igjen <3 Å att du ender hos meg <3 Man vet ikke ka man har hadt før man mister det – e det noe som heter! Å eg va ikke klar over det før du gikk bort.. No ska eg arbeide mere en noengang med en ny hund, å ikke ta det som en selvfølge att denne hunden ska bli like god som noe som helst, den skal bli DJÆVELSK GOD, det vet eg, å det ska eg sørge for, instinktene og egenskapene ligger der, det har eg sett ifra forige kull! Så no gledes det te å få ett forhåpentligvis nytt jakt talent igjen <3 🙂 🙂 🙂