Siste sjanse i VK…

This is it. Siste sjanse. Final call.

Jeg må innrømme at jeg var ganske spent da jeg fikk det ærefulle oppdraget med å stille Fight i VK denne sesongen. Kristine ville prioritere sin tid på Reborn i UK. Jeg tenkte «galskap» inni hodet mitt, men skred til verket med ærefrykt fast bestemt på å gjøre mitt aller beste.

Les mer: Her kan du lese om forberedelsene til jaktprøvene

Jaktprøvedebuten min ble raskt unnagjort på Senjaprøven som er en en-dagers VK-prøve. Føret var ekstremt tungt og jeg var ekstremt urutinert, hvilket resulterte i at vi ble slått i fugl samt en støkk i andre slippet.

Dagen etter meldte vi oss på i AK. Her gikk det bedre og Fight jobbet knallhardt. Hun fikk et fuglearbeid med reis, komplett rolig i oppflukt og skudd og apporten satt som et skudd! Uheldigvis møtte vi Beyonce i andre slipp. Dette er Fights datter fra hennes første kull. Begge hundene jobbet godt, men med vinden i ryggen og en fortsatt ekstremt urutinert fører, støkket Fight en rype samtidig som Beyonce klarte å feste stand på den samme fuglen like etterpå.
Vi ble avsluttet med en 2. AK, noe jeg egentlig burde være strålende fornøyd med, men samtidig var jeg av den oppfatningen av at jeg burde ført Fight annerledes. Altså, mye å ta tak i og rette opp i mot neste prøve som var Arnøyprøven.

Arnøyprøven er en todagers VK-prøve der første dag er kvalik til finalen. Både kvalik og finale gikk i terrenget ved Årviksand. Føret var nok en gang svært krevende for hundene og vi hadde observert store mengder ryper i lufta, på bakken og i trærne. Utfordrende for hundene og nervøse førere.

Lørdagen  forløp uten de store hendelsene. Fuglene vi hadde sett i store horder glimret med sitt fravær, noe som gjorde at ikke så mange hunder fikk fuglearbeid. Fight jobbet godt og vi tok oss videre til finalen uten sjans på fugl. Samtidig så jeg stor forbedring i samarbeidet og søket var blitt merkbart mye bedre. Det var meget interessant å gå sammen med partiet og evaluere slippene våre, samt diskutere dette med Johanne som også deltok i VK-partiet.

Søndagen kom og finalen startet. Nå var det fugl overalt. De fløy fram og tilbake, satte seg i trærne og løp og kaklet på bakken. Utrolig fasinerende skue! Mange hunder røk ut på grunn av disse ekstreme mengder med fugl men da det var min og Fight sin tur var vi kommet oss forbi hønsegården noen hundre meter bak oss. Vi startet på en bakketopp og hadde god oversikt over terrenget foran oss. Fight virket ekstremt giret denne dagen og jeg grugledet meg til slippet. Med det samme jeg slapp henne sprutet hun ut i søk! En intensitet og fart jeg sjelden har sett av henne! Hun sydde terrenget på en herlig måte og skiftet på føringen i slippet med makker. Da vi nærmet oss den tette granskogen i enden av terrenget, ble begge hundene borte for oss. Da vi fant de igjen sto de side og side i stand. Jeg måtte innrømme overfor dommerne at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre nå. Hele situasjonen endte med reisordre på makker uten å presentere fugl. Fight var fort uinteressert og fortsatte søket. Jeg styrte henne uheldigvis ikke helt riktig her, så makker stakk først inn i hønsegården i granskogen. Der kom det flere ganger fugl ut uten at vi klarte å se hvem sin «skyld» det var. Makker kom først ut, noe som igjen betød at Fight hadde hatt to sjans på fugl.
Helt til slutt festet makker en kort stand på bakketoppen bak skogen men fuglene gikk før fører kom fram. Igjen, slått i fugl. Irriterende og litt unødvendig. Men samtidig veldig lærerikt!

Lessons learned etter disse jaktprøvene er hvor utrolig viktig det er å være «på» som fører og lede hunden inn i de terrengene du ønsker, og eventuelt ut av terreng som er uønsket. I tillegg er det svært viktig å føre slippet slik at din hund er først inn i nytt terreng. Dette øker sjansen for å finne fugl først og dermed henge med i konkurransen. En annen ting jeg fant ut på den smertelig ærlige måten er at om makker støkker fugl får du selv minus, siden din hund kunne hatt mulighet til å være der og gjøre noe annet med de fuglene som ble støkket. Dette felte oss i finalen.

Etter prøven ymtet jeg noe til Kristine om at jeg raserer resultatene til Fight ved å bli slått i fugl hver eneste gang og at jeg nok ikke bør stille Fight på flere prøver, særlig ikke om det er viktig å opprettholde de gode statistikkene Fight har. Hun var, naturlig nok, ikke helt uenig i dette… Jeg har nok innsett mine begrensninger på nåværende tidspunkt. Samtidig er det utrolig lærerikt å konkurrere med de beste, særlig når de villig vekk deler erfaringer og synspunkter.

Plutselig sier Kristine at jeg skal få en aller aller siste sjanse til å bevise at jeg faktisk har lært noe det siste året. Jeg holdt på å ramle av stolen og trodde nesten ikke mine egne ører! Hun har, i all hemmelighet, evaluert Arnøyprøven sammen med Johanne og tilbakemeldingene fra Johanne var faktiske (tro det eller ei) ganske positive! Fight hadde jaktet godt for meg og jeg hadde vært veldig aktiv i føringen, noe som kanskje gir Kristine håp om at vi skal klare å utrette noe sammen. Nå er det bare å finne en prøve som passer å delta på, i tillegg til å gjennomgå alle detaljer og strategier som er nødvendig for å lykkes! Og ja, jeg gleder meg veldig!

Nå handler det kun om å ta vare på the final call. Går ikke dette kaster jeg inn håndkledet inntil jeg får min egen hund igjen…