Jeg innrømmer det glatt: Jeg har aldri vært en dyreentusiast.
Oppveksten har aldri vært preget av dyrehold. Joda, vi hadde noen griser som ble til juleribbe en gang i tiden, og min bestemor som bodde et steinkast nedfor oss hadde alltid en katt. Og for ikke å glemme de to kaninene Gråball og Snipp som mine søstre hadde. Og undulaten Pelle da… En koselig krabat som kunne brukes som tannstikker i nød. Men det var liksom ikke den store nyttverdien i noen av disse. Katta lå under ovnen og sov, grisene stod i bingen og maulet i seg rester av gårdagens middag, kaninene lagde nye kaniner i fleng og undulaten kunne ikke engang snakke! Og irsksetteren Karo som hospiterte hos oss i fjorten dager en gang på slutten av åttitallet, åt opp det vi hadde av sko og stakk av straks han øynet sjansen! Ikke rart jeg aldri ble den store dyrevennen.
Nei, jeg anså dyr som en unødig belastning i dagliglivet. Og jeg skjønte værtfall ikke hvordan folk kunne kalle en hund for «menneskets beste venn»? Jeg tenkte alltid at å ha en hund var mer slitsomt enn å ha en unge. Det var nok vesentlig mye enklere å skaffe barnevakt til en unge på fire-fem år enn til en hund. Denne tanken kan jo hende fortsatt stemmer, men hva gjør vel det?
Vendepunktet har vel aldri kommet brått og brutalt og blåst meg overende. Men det er en modningsprosess som har skjedd over lang tid. Det begynte nok sånn smått da jeg ble kjent med Kristine og fikk være med på jakt med Fight. Da innså jeg, for første gang i livet mitt, at en hund kunne ha en merverdi for meg. Jakt med hund tilførte meg et eller annet jeg ikke hadde opplevd før, og jeg syntes det var trivelig å være på tur sammen med Kristine og Fight. Turene ble etterhvert mange og avkastningen i form av ryper ble også merkbar. Jeg syntes fortsatt det var ganske behagelig at jeg ikke hadde egen hund, men kunne «snylte» på Kristine sin…
Når hun «snakker» til meg som om hun sier: «Hei kompis! Godt å se deg igjen!» – det er utrolig smigrende.
Etter et års tid, følte jeg at Fight var blitt en del av flokken min, på en eller annen måte. Hun var værtfall en del av Kristine og jeg merket at Fight viste stor gjensynsglede når hun kom inn døra hjemme hos meg. Eller når jeg kom inn døra hos henne. Den karakteristiske logringen som bare Fight kan er utvilsomt sjarmerende! Når hun «snakker» til meg som om hun sier: «Hei kompis! Godt å se deg igjen!» – det er utrolig smigrende.
Da Kristine begynte å planlegge nytt valpekull og lokket med at jeg kunne få min egen valp, måtte jeg for alvor begynne å gjøre meg opp en mening om dette med hundehold. Jeg hadde nå fått kjenne på hvordan det er å ha hund, hvilke opplevelser de kan være med å gi, og hvor koselig det kan være å ha en hund liggende på fanget i sofaen. I sofaen ja… Det hadde jeg værtfall aldri sett for meg for halvannet år siden! At en hund skulle opp i MIN sofa!
Jeg fikk tid av Kristine til å la tanken modne og vi snakket mye om det. Til slutt var beslutningen tatt: Jeg skulle bli hundeeier! Jeg skal få min egen Irsk Setter! Det er nesten ikke til å tro for min egen del, og sikkert ikke for en god del andre i min omgangskrets! Det beste av alt er at jeg gleder meg virkelig til å bli kjent med mitt nye familiemedlem, lære den det den skal lære og være med å forme den slik jeg ønsker at den skal være. Jeg får selvsagt hjelp av den, i min verden, beste mentoren, så jeg er overbevist om at dette skal gå bra!
Les også: Rypejakt med hund – som å fiske med garn?
En annen ting jeg har kjent på, er at frykten for fremmede hunder er så og si borte. Kristine har lært meg så mye om hvordan hunder kommuniserer, hvordan jeg må opptre for å ikke kommunisere på feil måte osv osv. Dette har gjort at jeg er mye tryggere i møte med hunder og kan være ganske avslappet i møte med fremmede. Dette er i stor kontrast til hvordan jeg var før der jeg heller gikk en stor omvei for å unngå å komme for nær fremmede hunder.
I skrivende stund er det faktisk bare snakk om et par uker igjen til Fight får valper igjen og flokken utvides med to nye små krabater. Det er mye som må ordnes og gjøres klart før de nye kommer, men det skal vi klare å bli ferdig med i tide!
