Jeg har tidligere skrevet litt om hvordan jeg ble glad i hunder. Nå er valpene våre født og jeg har fått min første hund noensinne! Dette er en helt ny tilværelse for min del der alt er nytt og ukjent.

Fight har alltid vært superglad for å se meg og kommer logrende mot meg når vi møtes igjen. Hun har alltid kommet bort og bedt om å få kos eller oppmerksomhet. Nå er hennes prioritet ganske annerledes og jeg er degradert til en høvelig hjelper å ha når hun må ut for å tisse eller trenger mat. En jobb en hvilken som helst annen kunne gjort. Hun kommer ikke bort på samme måte som før og ja, jeg føler at hun ser på meg med litt andre øyne.. Jeg fikk meg tidenes sjokk da jeg, noen timer etter at valpene var født, gikk inn på vaskerommet der de lå. Skulle egentlig bare hilse på de og sjekke at alt gikk bra. Fight begynte umiddelbart å knurre skikkelig til meg! Knurringen gikk ganske fort over til snerrende bjeffing og det var, ganske likt kvinner i enkelte situasjoner, helt nytteløst å snakke til henne. Det kunne faktisk se ut som om hun, ved et par anledninger, var på tur ut av valpekassa for å jage meg på dør.. 😀 Jeg la kjapt sammen to og to, og fant ut at det tryggeste var å puske meg sakte og forsiktig ut av rommet… I etterpåklokskapens lys kom jeg nok litt brått på henne, noe som sikkert gjorde at hun skvatt skikkelig. I tillegg sto jeg med lyset fra vinduet bak meg, så jeg fremsto helt sikkert som en stor og mørk skikkelse som hun ikke kjente igjen. Men det er jo betryggende å vite at morsinstinktet hennes fungerer. I dagene etter denne lille hendelsen har vi gjenopprettet tilliten oss imellom og Fight virker rolig og harmonisk igjen. Ellers viser hun stor omsorg for sine små og slikker og tar vare på de bare slik en mor kan. Hun er ekstremt tålmodig, så jeg er glad det ikke er meg som skulle vært mor til en gjeng smårollinger! Det eneste som nå er forskjellig fra før valpene kom er at hun, naturlig nok, har litt andre prioriteter i tilværelsen. Ikke så ulikt oss på to bein.

Valpene ligger der med øyne og ører lukket. Hører ingenting og ser ingenting. De er omtrent som små barn: Spiser, sover og driter. Og lager masse lyder! Som oftest er dette lyder som er av den koselige sorten. De gnikker når de patter pupp, lager små stønn når de sover og innimellom piper de noe voldsomt. Alt er ganske kjent for oss som har barn! Jeg hadde trodd at å ha huset halvfullt av valper skulle være et mareritt, men alt tyder på at det kommer til å gå så bra å være husfar for de ni små. Foreløpig. Kristine forbereder meg stadig på at om noen få uker vil de være så store at de herjer og leker i valpekassa. Og støynivået er på et helt annet nivå. Jaja, den tid den sorg tenker nå jeg. Enn så lenge er de bare søte der de ligger i kassa og koser seg. I går fikk jeg hilse skikkelig på min egen valp – Sarafjellets Anfield Road! Blir utrolig morsomt å bli kjent med henne og ikke minst komme i gang med treningen når hun er klar for det! Det er helt utrolig hvor fort de vokser og legger på seg! Dette minner meg på at jeg må stikke opp på rommet deres og ta en titt for å se utviklingen fra i går!

Eier og valp får sitt første skikkelige møte etter fødselen

I huset synes jeg det er ganske digg å ha det passe rent og pent rundt meg. Jeg hater egentlig gris og søl og gjør det jeg kan for å unngå nettopp dette. Det er absolutt ikke snakk om støv på hjernen, men kanskje mer et generelt ønske om at ting skal være litt på stell. Med hunder som løper ut og inn, eter jord og graver, sier det seg selv at mine ønsker blir satt på prøve. Men jeg kjenner at også dette går forbausende bra. Vi holder det rent nok og ryddig nok. Og det er greit. Vi vasker når det blir for ille og er vel vitende om at dette er for en periode.

Fra å ikke kunne en dritt om hunder, annet enn at de var potensielle drapsmaskiner, har læringskurven min vært uhyre bratt! Etter at valpene ble født lærer jeg noe nytt om både de og mora hver eneste dag! Hva er normal kroppstemperatur, hvorfor renner det slim ut av mora, hva er jurbetennelse, hvordan funker morsinstinktet, hvorfor rykker valpene når de sover, hva er riktig romtemperatur der de ligger osv osv. Alt dette er helt ny viten for min del. Det er nyttige erfaringer jeg tar med meg til Anfield skal få sine første valper en gang i fremtiden, og jeg sluker denne kunnskapen så godt jeg kan og synes attpåtil det er utrolig spennende!

Kristine er utrolig flink å fortelle og forklare om hva som skjer, oppdatere meg når hun finner ut av noe vi lurer på, og hun øser villig av sin kunnskap til meg! Hun er virkelig et eksempel til etterfølgelse, og det er helt og holdent hennes fortjeneste at jeg har blitt omvendt til hundeeier! Tålmodigheten overfor meg er nesten litt i overkant og jeg setter umåtelig pris på hvordan hun er blitt min mentor på dette området og hvor seriøst hun tar rollen! Hadde det ikke vært for henne, ville jeg sannsynligvis fortsatt frest rundt med fluestanga og bare det. Nå utvides interessefeltene mine og jeg kan lære meg noe nytt hele tiden. «-En dag uten læring er en dag uten næring!», bruker jeg å si. Nå er alle dager fylt til randen med næring, og jeg tar stadig vekk meg selv i å bli forbauset over hvor morsomt jeg synes det er og ikke minst hvordan fokuset mitt har endret seg.