Nå er det snart en uke siden vår firbente venn Anfield vandret videre til de evige jaktmarker. Det har vært noen triste og rare dager. Søndag ettermiddag merket vi at hun ikke ville spise og hele hunden såg lei seg ut. Vi skjønte ikke hva det kunne være, men tenkte vel at hun hadde en dårlig dag.
Mandag fortsatte det med ingen matlyst og en tilsynelatende trist hund. Jeg dro til Tromsø på seminar og Kristine hadde Anfield med seg til Storslett. Om kvelden mandag kontaktet vi dyrlegen, uten å tenke på at det kunne være noe alvorlig. Vi ville bare få det sjekket. Tirsdag ettermiddag var vi hos dyrlegen med Anfield og det var først da vi forstod at det var noe alvorlig. Slimhinnene var helt hvite og hunden var så slapp og kraftløs at hun ikke klarte å stå på beina. Dyrlegen mente det kunne være ett av to: Enten et fremmedlegeme hun hadde fått i seg som blokkerte hele systemet, eller en slags anemi, Immunmedierte Hemolytisk anemi (IMHA), som gjør at immunforsvaret begynner å ødelegge de røde blodlegemene. Dette gjør at kroppen ikke får nok oksygen og man vil kort sagt kveles innenfra når sykdommen utvikler seg langt.

Behandlingen av denne sykdommen er langvarig og svært kostbar, da det vanligvis må blodoverføring til, samt medisinering over en periode. Sjansen for å overleve denne sykdommen er lav, kanskje bare 30-50 prosent, og hunden må ofte gå på medisiner resten av livet.

Jeg hadde ikke forsikret Anfield og innså der og da at hun ikke ville overleve denne sykdommen. Denne erkjennelsen treffer deg som et slag midt i trynet etterfulgt av et kraftig kne i magen. Øyeblikket når du innser at du ikke kan redde vennen din er et forferdelig øyeblikk!
I løpet av kvelden ble hun stadig svakere og balansen forsvant. Hun klarte ikke å stå på bena uten å falle sammen. Det var rett og slett hjerteskjærende å se at hunden prøvde å gjøre det den kan best, bevege seg, men ikke klarte det. Det var helt tydelig at hodet fungerte og du kunne nesten se resignasjonen i øynene hennes innimellom.

Den siste natta tok vi henne med inn på vårt soverom og lagde henne en myk og deilig seng. Hun skulle ikke være alene denne natta. Vi ønsket at hun skulle føle trygghet og vite at vi var der for henne. Da jeg sa god natt til Anfield og ga henne et muss på panna, var jeg ikke sikker på om jeg kom til å se henne åpne øynene igjen neste morgen.

Vi våknet onsdag morgen av at hun gjorde et byks i senga si. Jeg tenkte med det samme at det var en siste krampetrekning før hun åndet ut for siste gang og spratt opp av senga for å være der sammen med henne. Hun var i live og virket omtrent i samme tilstand som da vi la oss. Jeg bar henne ned i stua og la henne på et mykt gulvteppe. Du verden som jeg syntes synd på henne. Øynene hennes så på oss på en måte jeg aldri hadde sett før. Da vi prøvde å ta henne med ut for å tisse, mistet hun balansen og falt sammen på trappa. Da bestemte vi oss for å ringe dyrlegen igjen for å la Anfield slippe mer av dette.

Litt før klokken ti fikk Anfield den siste sprøyta som fikk henne til å sovne stille inn. Det var et gripende øyeblikk da vi så at hun sluttet å puste og at hun vandret hen og fikk slippe mer lidelse. Både jeg og Kristine var der sammen med henne og strøk henne på hodet og ryggen. Jeg tror hun merket at vi var der helt til hun var borte. Jeg tror også det hjalp henne å være rolig og trygg og hun døde uten noen form for stress.

Det er utrolig sårt å miste en kjær venn på denne måten! Siden jeg ikke har vært vant til dyr i huset, har jeg ikke forstått hva folk snakker om når de forteller hvor vondt det er å miste sin firbeinte venn. Disse dagene har gjort at jeg virkelig skjønner hva de snakker om!
Da vi kom hjem fra dyrlegen og satte oss ned i sofaen var huset helt stille. Ingen lå på gulvet og så på deg med bedende øyne og ville komme opp på fanget å få kos. Ingen tasset rundt i stua eller ville ut. Ingen maste om mat. Ingen var der slik jeg er blitt så vant til det de siste åtte månedene. Ingen sørget for at huset levde. Vi bare satt der og alt var helt stille. Det er en utrolig rar følelse, nesten så jeg bare ventet på at hun skulle stå utenfor verandadøra og ville komme inn. Men hun var ikke der. Og hun vil aldri komme tilbake igjen. Hun vil aldri kose med meg, mase på meg, løpe etter meg eller bjeffe når det kommer folk opp mot huset. Alt det som hun var får jeg aldri oppleve igjen og det gjør meg utrolig trist hver gang jeg tenker på det.
Det var ikke slik det skulle ende. Min første hund skulle bli så god, noe hun tegnet til å bli. Hun hadde jo hele livet foran seg og var akkurat begynt reisen sammen med oss. Hadde hun vært gammel og fått opplevd alt en jakthund skal få oppleve ville det kanskje føltes annerledes ut. Kanskje en mer fornøyd og takknemlig følelse. Men nå rakk hun aldri å oppleve alle turene, fuglene, standene og apportene vi skulle gjøre sammen.

Hun har, på åtte måneder, rukket å sette dype spor i meg. Hun har vist meg hvordan det er å være hundeeier, både gleder og sorger, skuffelser og lykkefølelser! Alt jeg har lært skal jeg ta med meg videre når jeg får min neste hund. Ja, for jeg gir ikke opp! Jeg skal ha en til, men det vil nok alltid være noe spesielt med den første.
Det som trøster litt er at jeg er sikker på at hun har hatt det godt hos oss! Hun har hatt en bror å vokse opp sammen med, masse natur å løpe rundt i og mange turer der hun har fått være jakthund! Jeg synes hun fikk oppleve mye på den korte tiden hun fikk sammen med oss! Hver gang jeg tenker på dette kjenner jeg at det letner inni hjertet mitt. Jeg kjenner at jeg blir glad og ser tilbake på det siste trekvart året med stolthet og fornøyelse.

Nå skal jeg pakke alle minner inn og ta de fram når jeg kjenner at jeg trenger det. Anfield har forandret livet mitt på mange måter. Endringer som er varig og ekte og som jeg er så utrolig takknemlig for! Jeg har lært at livet er rikere med en kjær firbeint venn ved min side og jeg vet at slik skal det fortsette å være for alltid!