Superenkel forskning har en entydig konklusjon: Skal du ha de riktig store ørretene må du rett og slett drite i lunchen.

Eller ihvertfall sørg for at turkompisen lager den! Spesielt hvis du er interessert i å ta den skikkelig store ørreten!
Nå tenker du sikkert: Har det rablet fullstendig for skribenten? Svaret er selvsagt et rungende nei!

Så, hva mener han da? Ikke spise lunch?? Og hva om kompisen ikke er særlig flink å lage mat? Og hvorfor akkurat lunchen?

Påstanden min er selvsagt velbegrunnet basert på superenkel forskning over hele to turer med skikkelig stor fangst.

La meg først ta for meg den superenkle, og vitenskapelig ukorrekte, forskningen:

På sesongens siste langtur, midt i august (uten at det har noe med saken å gjøre), fant Tord en svær ørret som cruiset rundt inne på grunna hele morgenen og halve formiddagen. Siden han oppdaget fisken, var det jo hans oppgave å fange den. Gentlemens agreement, sant?! Ørreten satte kursen langt ut av grunna like etter lunch hver dag. Borte var den. Helt til neste morgen. Da vi stakk de morgentrøtte trynene våre ut av teltåpningen, var jaggu ørreten tilbake på grunna. Hver eneste morgen. Kompisen fikk halt ullongsen og de sure sokkene på seg, nappet med seg fiskestanga og gikk i gang med kastinga. Det ble kastet og kastet og kastet i mange timer, med mange fluer og fra mange vinkler. Ørreten lot seg ikke lokke. Dette gjentok seg i tre dager uten hell. Den fjerde dagen, da fiskeren begynte å gi opp (rundt lunchtider) og heller tenke på mors pannekaker, og merkelig nok klarte å trylle fram, om ikke mors pannekaker, så værtfall Toros pannekaker – i familiepakning – var min sjanse kommet. Jeg ba pent, mens kompisen gikk i gang med pannekakestekinga, om jeg ikke kunne prøve bare et par kast mens maten stekte. Makker samtykket uten videre seremoni. Innvendig jublet jeg og mumlet noe om at: «dette er det dummeste du noensinne har gjort», før jeg snek meg ned for å ta de to kastene jeg hadde løyve til.
Selvsagt var det det dummeste han hadde gjort. Jeg trengte bare ett kast for å kroke fisken!
Resultat: 4,1 kilo med ørret!

Et prakteksemplar – selvsagt tatt i lunchen!

Historien gjentar seg, som kjent. På årets permieretur (uten at det heller har noe med saken å gjøre) ble makker sulten og lei, etter omtrent like mange timers mer eller mindre resultatløst fiske som i fjor. Hva skjer? Han melder om lunch og jeg benytter sjansen til å skli sakte rundt vannet for å innta dette nødvendige ondet. På vei mot teltet spotter jeg en skikkelig sværing som også sklir rundt inne på grunna. Jeg melder tilbake at jeg skal ta et kast eller to på denne før jeg kommer til mat.
Også denne gang trenger jeg ett kast for å overliste puddingen! Vi lar mat være mat og konsenterer oss om å få fisken inn i håven. Suksess!
Resultat: 2,7 kilo med ørret!

En skikkelig storing tatt i lunchen

Så da er jo, naturlig nok, moralen at skal du ha stor fisk, har du størst sjanse rundt lunchtid. Altå: Drit i lunchen!

Jaja, tenker du sikkert. Det var da veldig tilfeldig. Si ikke det! Kan minnes en annen gang vi var i gang med lunchen, da drytech fikk være drytech, og jeg klarte å lure en storing på 1,8 kilo. Det finnes sikkert mange slike eksempler. Så spørsmålet er kanskje betimelig: Er lunchtiden et slags hot tidspunkt for å få stor ørret? Jeg tør, basert på superenkel forskning mikset med en god gammeldags magefølelse, å påstå det. Mine observasjoner sier meg at noe skjer med fisken etter lunch. Flytter den på seg, tar seg en pause eller avslutter den sine spiserier? Ikke vet jeg, men det virker som om det kommer en litt tregere periode fram mot middagstid. Når attpåtil de tre omtalte episodene har en to fellesnevnere: Stor fisk og samtlige tatt på tørrflue, kan man jo nesten utvide påstanden til stor ørret på tørrflue i lunchen.

Hvilke erfaringer har du? Kan vi pensjonere begrepet «mårrabettet» og heller innføre «lunchbettet»?