Fluefiske, drittforhold, sur kjærring og happy ending

Det va en fredags kvæill på seinsommern tidligere i år. Eg og Robert hadde slængt oss på sofaen etter en lang dag ute i solsteiken, dær vi hadde snekra sammen platten på den nye verandaen vårres.. God og mætte va vi, undranes over om ka vi sku bruke neste uka på, over en iskald mack. Eg viste jo at Robert længe hadde drømt om et vann han ikke hadde vært på siden vi blei ilag. Han har prøvd i mange år på å tøffe meg opp på tanken om å gå di mange milan som e å gå, inn tell det fantastiske gode vainnet som han omtale det som..

Så plutselig den kvæilln etter noen øl får eg et innfall, så eg foreslår helt spontant. <Robert, vi kan jo gå tell det dærran god vainnet ditt>! JAAAH sir Robert! Å før eg hadde tenkt over på ka eg hadde sagt, va han i full sjekking på alt av vær varsel apper som e å finne over det området. Meldte jo selvfølgelig sterk kuling hele uka! Men Robert va optimistisk, fordi av alle 10 vær varsel stasjonan han hadde sjekka, så va det en som meldte mindre vind og det va godt nok for han 😛

Lørdags mårran planla vi turen. Vi handla inn mat så vi kunne klare oss fint på fjellet fra søndag til fredag.. Så pakka vi i kløvan til hoinnan og i sækkan vårres, så alt va klart te søndags mårran.. Eg kjente seinar den dagen att, SKITT kor eg grue meg! Ka har eg foreslått? Gå i mange hærrens mil for så å ligge en uke på fjællet i sterk kuling! Blir det i det hele tatt mulig å fiske me flue! Mæn, eg kunne jo ikke trekke meg no. Robert va jo i ekstase, det lyste jo av gutten som gleda seg så tell å fære på fisketur <3 😛

Søndags mårran heiv vi oss i bilen og kjørte længe og langt te en plass nord for moral sirkelen! Vi rigga opp hoinnan me kløv og slang på oss en ganske så lætt sekk, en sekk pakket for en skikkelig lang gå tur. Vi starta me å gå litt over 1 time i motbakke, Robert hadde omtalt den som ganske bratt så eg va godt forberedt. Men blei positivt overraska når eg aldri kom te det bratt partiet, Robert hadde huska feil, så blei en skikkelig opptur for min del på starten av turen.

Vi hadde gådd langt og lengere en langt, no va det kun 5 km igjen å gå. Å eg kan love deg at di 5 siste km, det va di aller tyngste! SAT…N kor eg gikk å snubla og datt, føttern hadde tatt kvæill og ville ikke henge me. Blei sur og grinat, men kunne jo ikke ødelegge trivselen før vi va kommet fram, så måtte bare ta meg sammen.

Endelig framme!

ENDELIG va vi framme ve vainnet! Vi slang av oss sækkan og tok av kløvene på hoinnan.. Nådde akkurat å kjenne litt på den følelsen av kor godt det va å være framme, før eg ser Fight springer toilling rundt oss! Det va selvfølgelig klæggen ho sprang unna, å me nærmar øye syn så va det fan me helt svart av klægg rundt oss! KA FARSKEN, det blåste gammel erik og va ganske seint på kvelden, men klæggen va fortsatt aktiv.. Nei og nei tenkte eg, ska eg og hoinnan bli plaga av dæm hele den her uka no! 🙁

Vel vel, vi slo opp teltet og fikk rigga oss til.. Vi lagde oss litt mat te både to og firebeinte og følgte med på om vinden sku løye. Va ingen tegn te det så fluestengene forblei nedslått tell neste dag. Vi setta klokka på ringing 05.00, vi sku no iallefall ikke ligge å sove vist det va gode forholder på mårran.. Å det gjorde vi rætt i.

Klokka ringte og auan spratt opp, hyyysj sir han Robert! Det va helt stille og ingen tegn te bevegelser på teltet. YES, vindstille! Robert spratt opp og før eg ante fred og ingen fare, så va han ute av teltet for å rigge opp stanga si. Eg derimot e ikke like kvikk på mårran, eg må ha meg en kopp kaffe for å fungere 😛 Va no enda litt kjølig i lufta og sola va ikke kommet over fjellan enda, så tok det me knusende ro! Drakk litt kaffe og kosa meg, gløtta utav teltet for å se etter Robert. Der står han og spotte nede me vainn kanten, ser at han står klar me fluestanga så tenkte at han kanskje allerede hadde sett fisk som va innom, så det va bare en ting å gjøre. Heiv på meg klærne å dro ut for å rigge opp stanga. Heldigvis va det ikke en eneste klægg å se enda, så mårran starta me lavt stressnivå for min del.

Gikk ned te Robert, å han kunne informere om at han hadde sett di første fiskan. Det va noen Røyer som hadde vært innom og snudd. Ikke små kara va dem heller. Det hær virka jo veldig lovandes, kunne vi trosse værmeldingan om skitvær og sterk kuling som va meldt? Isåfall hadde jo det vært lykke! DÆR sir han Robert, mens han allerede e begynt å kaste me flua, dær kommer det en røye! Kor, sir eg! Kl 14.00 sir han, å dær ser eg store kvite finna som kommer sakte men sikkert sklianes inn mot han Robert på godt kastehold. Han lægg ned flua, en hareøre nymfe helt perfekt litt forran nese tippa te Røya. Røya skyter litt fart å du ser kæftn åpnes og lukkes. BÆNG! WRÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, ord kommer ut ifra han Robert som tilsier at tilslaget va for dårlig og røya forsvant. Farsken altså sir eg, mæn e jo enda tidlig på dagen så lunchen kan jo enda fikses, heldigvis!

Yeah right! Like etterpå begynte det å blåse og det blåste opp fort, blei store bølga på vainnet. Så vi traska oss tilbake te teltet og håpa på at det dær bare e forbigående, selvom vi innerst inne viste at det nok kom te å bli vedvarende 😛 Blei god tid te telt pleie og kos, på både to og firebeinte. Vi opplevde både torden og lyn, solskinn og stri regn, og vind på opptil 15-17 m/s kvær jækla dag! Vi va korte tura mange ganger for dagen nede ve vainnkanten for å prøve fiskelykken, va så sterk vind at du egentlig ikke trengte å kaste skjøl, va bare å slippe flua så for den avgårde me vinden.

Men den 3. kvelden da sku vinden løye, å det blei altså helt blikke stille! Det va helt magisk. Det begynte å vake på vainnet, å det va ikke små fisk som va og åt ifra vainnflata. Det va fisk på 2-3 kg iallefall, men di va langt ute. Vi brukte den kvelden på å smøre oss inn me både mygg spray og tålmodighet! Å selvfølgelig et lite håp om at en skulle våge seg inn på kaste hold. Der kommer det en sklianes inn på kaste hold der eg står, eg blir jo så jækla gira at eg klare jo faken me ikke å få den flua ut. Det blir bare rot, å eg stresse enda mer. SA…N! Fisken forsvant, den blei nok helt sikkert skremt av all den knotinga mi. At det går ann tænke eg, den eneste sjansen eg har fått på 3 daga den rota eg bort. Eg va skuffa og irritert! Den fisken og alle di andre som vaker, kommer aldri nærmere land igjen denne kvæilln. Så nok en gang traske vi opp te teltet, me følelsen av skuffelse!

Det e ingenting i værden som vekker så mye følelser i oss begge, som fiske gjør. Vi kan hyle og skrike av glede, vi kan sutre og bli i skikkelig dårlig humor, og vi kan skrike både gledestårer og skuffelser.

Vel, på den siste hele dagen vårres, ska vi altså våkne tell helt perfekte forholder. Sola skinn og det e en liiiiiiten bris på vainnet, perfekt altså! Vi går ned te vainnkanten igjenn, Robert går noen minutter før meg siden eg må kjike litt i flueboksen min for å bytte te en tørrflue. Eg har så løst te å lykkes idag kjenne eg! Har supertrua på en daddy, så den knyter eg på. Å før eg e røyst meg, høre eg han Robert hyle av glede, så ser eg stang bøy på Robert sin stang. E DEN STOR, rope eg, mens eg spring bortover te han! NEI, rope han, men han har sikra første fiske lunch`n te oss, sir han. Kommer meg ned i det han slæng fisken på land, det va en halvt kilos ørret.. Skitt for en lykke, tenk at en så liten fisk kan ge så stor glede. Endelig ska vi nyte et fiskemåltid, på fjellet, der fisken smaker aller best!

Eg gratulere «stor» fiskarn, så sir eg at eg traske meg bortover for å se om det e noe å se.. Går tell andre siden av bukta, står å spotter der etter enten vak eller fisk som går forbi. Kaster litt blindt også, men e helt dødt. Dær roper Robert igjenn, no har han et beist på! Det ropes og hyles på andre siden av bukta, eg klare å skimte bølga etter fisken også. Skitt tænkte eg, den MÅ være stor ja.. Men eg blir ståanes der eg står, i håp om at eg også snart skal få kjenne litt på adrenalinet. Det blir ikke stille på andre siden av bokta, fan tenkte eg kor artig han har det no. Mista litt fatning der og da og begynte faktisk å skrike.. Det va ikke det at eg ikke unna han Robert den opplevelsen, eller kunne glede meg over han. Fordi det gjorde eg. Men fikk en brå følelse av å være mislykka og udugelig som ikke klare å få noe fisk. Eg måtte bare ta meg sammen, eg tørka tåran og traska meg tilbake te Robert 😛 Eg blir litt barnslig på fisketur, det e eg godt klar over 😛

Nærme meg Robert og han står å jubler. Så glad og skjønn som han va, så tilfredstilt og lykkelig over egen prestasjon, han som akkurat hadde høstet en så stor opplevelse. Så prestere eg bare å si, gratulere, kan eg få fiske litt hær! ( HALLO, ka det e for slags setning) Hærregud, flire enda den dag idag når eg tenke på det, kor utrolig barnslig det går ann å bli. Tuuuusen takk sir han Robert smilanes og sir, ja selvfølgelig kjære! Han såg jo selvfølgelig på meg at lunta va meget kort akkurat da.

Eg står på hannes spot plass, den plassen han fant dagen etter vi kom te vainne, der det tura en del røyer innom. På det tidspunktet blir eg sta og bestemmer meg for å bare kaste blindt hele tia, me en hjemmelaga rød/svart hareøre, med gull hode, nymfe. Står der å kaster og kaster, DÆR får eg napp, å eg ger tidenes hardeste tilslag, fan me reine kveite tilslaget! Fikk den jo selvfølgelig ikke fast.. Kjenne eg bare vil skrike, igjenn 😛 Etter noen timer og noen tusen kast, spør Robert om vi skal gå opp å lage lunch. Nei svare eg han, eg blir her til eg får en fisk. Ok sir Robert! Robert traske opp te teltet. Like etter begynner det å blåse opp igjenn, kom ikke som en overraskelse så gidda liksom ikke å irritere meg over den vinden mer lengere. Va nok irritert ifra før av, sia fiskelykken ikke va på min side. Eg snudde meg bare og kasta bakover me flua. No fikk eg flua enda lengere ut også, siden eg hadde god medvind..

Etter noen tusen kast tell og mange tima me planlegging av tilslag, DÆR endelig kjenne eg napp. Eg sir takk skal du fan me ha, ganske fort, så løfter eg stanga rolig opp. YEEEEEEEEEYYYYYY, dæn sitt! Å satan for et utras den hadde.. Eg va langt utpå backingen på snella og begynte å bli bekymra om den skulle tømme snella! FY FAN!!! Eg ropte, hylte og skreik!!! JUHUUUUUU!!! WÆÆÆÆÆÆÆÆ!! Ja alt av ord som en fiskar rusa på kamp med en skikkelig spræk fisk roper. Får kontakt med fisken, å e livrædd på det tidspunktet.. Sitt han godt fast? Vil eg miste han? osv osv. Gløtter bak på Robert, han sitt 200 meter ifra meg ve teltet, men han hører ingen ting. På det tidspunktet blåser det sterk kuling igjenn og vinden kommer ifra dær han sitt.

Det blir et nytt utras.. WOOOHOOOOOO, WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!! Den e på nytt langt bak på backingen.. E DET MULIG! Har aldri før kjørt en så spræk fisk på 3`r stanga før.. Helt sykt og for en opplevelse.. Får kontakt me den igjenn, å da får eg den så nærme at eg ser det e en smæill feit røye.. SKITT! PERS! Vist eg klare å bærge den hær.. Hadde for en gang skyld tatt me meg håven, så den fiksa eg fram i andre hånda.. No føle eg har kontroll på røya, å den begynner å bli sliten.. Gjør meg så lang eg bare klare i arman, men rækk den ikke.. Må sveive den enda lengere inn, men da e det risky tænke eg, fordi da må eg sveive inn fortommen på stanga.. Høre da han Robert rope, HAR DU FISK? JAAA svare eg.. HÆÆÆÆÆ, HAR DU FISK? JAAAAAAAA svare eg… HÆÆÆÆÆÆ svare Robert 😛 Va så sterk vind at han hadde ikke sjans å høre meg..

Vel, sveive litt av fortommen inn på stanga overnervøs å prøver og strekke meg etter røya igjenn.. Wææææ nesten, ååååå litt tell bare, JAAAAAHHHHH! Dær satt dæn i håven, JUHUUUUUUUU!!! HÆÆÆÆÆRREGUD for en følelse! Altså, den kan bare ikke beskrives.. E bare helt fantastisk! Robert kommer springanes ned te vainn kanten, å han e faktisk like glad som meg! Det gies high fives, det klæmmes, musses og gratuleres! Den dær unna eg deg Kristine, sir han! <3 Det taes fangst bilde. Så sir eg te Robert, no kan eg ta lunch, me et lite smil om munnen..

Vi traske opp te teltet begge to me et stort smil om munnen. Eg spør Robert, va den stor den ørreten du fikk, ja sir han, 2.8 kilo! WOOOOOW, gratulere så mye kjære, du e helt rå!!! Skitt for en dyktig fluefiskar eg e ilagme! Den der unna eg deg kjære, selvom det kanskje ikke opplevdes sån iste når eg kom traskanes nesten på gråten, sir eg.. Haha, neida sir Robert, ikke tenk på det. Han av alle skjønner godt kossn det føles å være udugelig når det gjelder fluefiske.. Vi veide røya å eg håpa og tippa på at den skulle runde av på 2 tallet.. Neida, den va «bare» 1.6 kilo.. Men, det e den største røya eg har fanga på flue, å den aller sprekeste! Har sjelden før hadt en så artig og rå kamp, for en stærk fisk! Helt utrolig, den opplevelsen der lever eg læææænge på!

Både vi og hoinnan fikk nyte godt av fangsten vårres, og vi blei gode og mette på den beste tur maten man kan spise.

No kan vi begge senke skuldran og slappe av og nyte siste dagen før vi pakker leirn og bær hjemover. Vi slæpp å føle på det jage om å få oppleve fiskelykke, når vi først tok oss ut på en så lang tur i et ikke optimalt fluefiske vær.. Vi fikk oppleve fiskelykke og vi begge e super fornøyde og så takknemmelige! Den lange gå turen tilbake igjenn, føltes plutselig ikke så lang lengere.. Vi hadde en trivelig og behagelig tur hjemover 🙂 Vi va enige om at selveste fiske forholda kunne vært mye bedre ja, men turen i seg selv, den kunne ikke vært bedre <3 Vi skal absolutt dit igjenn <3

Takk for turen 😉