Sarafjellets Fit For Fight del 2. Starten på en jaktprøve karriere

I denne artikkelserien vil eg fortelle historien om det dyrebareste eg har, Sarafjellets Fit-For-Fight. Hvordan ho ble til, trening fra valp til ferdig jakthund, hennes jakt og jaktprøve karriere, og tanker om hvorfor eg ville bruke ho i avl.

Vi er kommet inn i ett nytt år, det er Januar og dagene begynner å bli lengre. Etter noen uker med lite aktivitet og kanskje altfor mye god mat, så lengta både eg og Fight med å komme oss ut på fjellet igjen. På den tida me mye ryper, så var det vanskelig å elte børsa igjen, så den blei med oss på nesten hver tur. Vi jakta og kosa oss, ja virkelig nøt det å få være ute. Men på et tidspunkt så måtte eg begynne å legge opp en plan for ho, som jaktprøve deltager. Eg ville jo ho Fight sku være godt forberedt på di få slippene man får på en dag med jaktprøve. Å ville ho kunne mestre det med å gå med en makker?

Vel, heldigvis har eg en tvillingsøster som også driver på med fuglehund. På det tidspunktet hadde Johanne allerede stilt på flere jaktprøver, både i UK (unghund klassen) og i AK (voksen klassen). Ho hadde mye mere erfaringer med sporten en det eg hadde og hadde allerede fått flere premier på hunden hennes han Wambli. Vi trente mye i lag den vinteren og Fight fikk mye erfaring det å jakte i lag med en makker. Vi hadde 4 hunder å sjonglere imellom, så vi trente ofte med slipp tid på rundt 20 minutter, tilnærma et jaktprøve slipp. Vi snørekjørte også mye, på korte og lengre tura. Fight var meget godt trent både fysisk men også psykisk, et godt grunnlag for en karriere som jakthund.

Vi var klare, da var det bare å sjekke hvilken prøver vi skulle delta på. Såg det var en prøve i Tromsø, den hadde eg veldig løst å stille på. Så eg og Johanne dro dit sammen. Kort fortalt så lyktes ikke Fight i å komme i fugl. Men fikk gode tilbakemeldinger ifra dommer, at her bor det noe spennandes i. Johanne derimot lyktes godt med Wambli og fikk der en 2 premie AK.

Neste prøve eg ville delta på var det egen klubb som arrangerte, nord troms fuglehund klubb. Den prøven sku holdes på Arnøya, eller rypeøya som eg hadde hørt folk omtale øya som. Hadde vært noen turer på øya tidligere i forbindelse med klubb samling og noen treningsturer. Så visste godt ka det va av fugl som bodde der og det va ikke lite.

Turen gikk ut til Arnøya og der blei vi møtt av mange hyggelige folk. Det var også mange store navn i jaktprøve miljøet som va der for å stille i VK (vinnerklassen), så husker det va både skummelt men også veldig motiverende å treffe disse folka. Eg hadde løst å bli like dyktig som dem, husker eg. Eg var jo egentlig veldig beskjeden på den tida, å e vel egentlig litt det enda. Men da turte eg ikke spørre og græve, men husker at eg sugde til meg alt av kunnskap som blei delt der. Å noe av kunnskapen har eg tatt med meg videre den dag idag.

Første prøve dag!

Klokka ringte 06.00 , må ha god tid før eg kan begynne å fungere på mårran. Kaffen og røyken va viktigst, så brukte vel mesteparten av den mårran på røykerommet. Hoinnan fikk i seg mat, å vi gikk nervøs og spent ut til samlingsplassen der oppropet skulle være. Vi skulle ta ferga over til Kågen å gå i terrenget der første dagen. Avgårde dro vi, eg Fight og Nouit som også va med for å delta i AK den første dagen.

Eg huske faktisk ikke så mye av hvordan Fight gikk den dagen, men ho måtte jo ha gjort det godt. Helt på tampen av dagen etter mange slipp, uten å ha hadd sjans på fugl skulle endelig Fight sin sjanse komme.. Vi ser noen ryper på bakken ca 60-70 meter foran oss før Fight sitt siste slipp, huske godt det konkurranse instinktet som kom fram i meg da. Det eneste eg måtte gjøre, va å få Fight fram dit før makker. Å det klarte eg, Fight fester en stram stand, når eg nærme meg sier dommer at no kan eg reise når eg vil. Så eg va ikke tung å be og det va heller ikke Fight. Ropte JAH og Fight reiser djervt di fuglene som ho ser på bakken. Rypene letter og eg skyt. Fight setter seg som en prinsesse. Husker dommer blei imponert over at hunden blei sittende der uten til rop. Men eg visste jo at ho ikke hadde trang for å springe etter ryper. Men blei litt ekstra stolt over ho da, siden ho kunne imponere en annen en meg skjøl.

Etter endt dag, kunne dommeren komme med den gledelige nyheten om at Nouit blei tildelt en 2 premie AK og Fight en 1 premie UK. Det øyeblikket der, eg huske eg va så rørt og samtidig så ydmyk og stolt over ka vi hadde klart å få til. Premien på spesielt Fight smakte ekstra godt, vi hadde virkelig jobba for den. Vi dro tilbake til Arnøya å hadde det trivelig og sosialt der på kvelden. Men det va jo en ny dag imårra.

Mårran kom og denne gangen skulle vi gå i et terreng på «rypeøya». YES, det her blir bra tenkte eg. Idag va det kun Fight eg sku stille. Den dagen husker eg godt slippene til Fight. Huske ho va veldig tent, nesten litt i overkant tent. Ho la opp te mange store slag, terrenget tilsa at det skulle gå greit. Men dommeren bemerka etter første slipp at det kanskje va litt i overkant rått, så eg måtte prøve å hente ho litt inn til di senere slipp. Hadde jo ikke peiling på hvordan eg sku få til det da husker eg.

Men Fight roa seg og jaktet som en drøm ilag med meg di neste slippene. Vi ser ho fester stand langt ute, men før vi rekker å komme i situasjonen, kommer makker til og kjører opp fuglene. Fight setter seg heldigvis ned av seg sjøl og lar seg ikke påvirke av makker. Jaja tenkte eg, det e jo sånt som skjer, selvom det selvfølgelig va litt surt. Men det er jo bare hunder, neste gang kan det være min hund som ødelegger.

Fight har et siste slipp igjen den dagen, da e det eg som blir litt i overkant ivrig. Mener å huske at eg fikk tilsnakk ifra dommer om å roe meg ned 😛 Men eg ville jo så gjerne få det der ene fuglearbeidet, å jammen lyktes vi helt på slutten av slippet.

Ser Fight støkker en gjeng med ryper i tett skog, det ser forøvrig ikke dommer eller resten av partiet. Fight bruker å sette seg automatisk ned som ho bestandig gjør, men ikke denne gangen. No sniker ho seg noen meter fram og fester stand. Eg roper stand STAND! Dommer kommer ned til meg og eg får beskjed om å reise når eg vil. Eg avstands reiser Fight, å Fight reiser djervt en enkel rype stegg, setter seg og eg skal til å skyte.. KLIKK!! Prøver igjen, klikk sier det.. Det kokte i meg da, prøvde 4 ganger men fikk ikke av et eneste skudd, da roper dommer til makker om at han må skyte! Å det gjør han, han klare akkurat å fyre av et skudd før han skjøl tryner og ligger halv meter under snøen 😛

Husker eg sto med tårer i øynene da, så forbainna var eg fordi den knaill pistolen eg hadde ikke funket. Var veldig usikker på om fuglearbeidet blei godkjent, siden det blei skutt noen sekunder etter at det burde blitt skutt. Men når slippet var over, da kom dommen ifra dommer. Han kunne med glede gi en 1 premie uk til Fight, herregud kor glad eg blei da. E det mulig tenkte eg, å få 1 uk begge dager. Det her må jo være som å vinne i lotto!

Den helga der på Arnøya, det var der eg virkelig blei glad i sporten og miljøet. Var jo litt bitt av basillen fra før av, selvom man aldri hadde lyktes. Men opplevelsen eg satt igjen med fra den helga, var helt spesiell. For det første bodde du tett ilag med stort sett alle deltagerne og prøve komiteen, så det blei veldig sosialt og man kom i kontakt med mange dyktige og kunnskapsrike hundefolk som ville dele av kunnskapen sin. Bare det mata interessen veldig. Så spilte det også selvfølgelig en stor rolle at man lyktes i å få premier, det skal eg ikke legge skjul på. Å sist men ikke minst den gode sports ånden som va i miljøet, selvom det va konkurranse veldig ofte, så unna man «konkurrenten» det i å lykkes. Så hele den total opplevelsen eg satt igjen med var bare positivt. Å det har nok spillt en stor rolle for videre deltagelse på jaktprøver!

Etter den helga blei Fight kvalifisert til artic cup, det e et høystatus løp for unghunder der biletten for å stille e 1 premie uk. Den prøven blei arrangert av vest finnmark fuglehund klubb og skulle holdes i Alta, så vi måtte jo selvfølgelig dit å prøve. Fight gjorde en bra prestasjon å kom seg helt til finale, der blei ho rangert nest best av di som ikke hadde fuglearbeid, rett bak en meget god pointer tispe.

Vinterens aktiviteter va over og eg bestemte meg for å hd røntge ho Fight. Husker eg va skit nervøs for det, siden eg hadde så mange planer for ho. Eg kjørte til Alta for å hd røntge ho. Det første veterinæren spurte om, når ho låg på benken, var om eg va sikker på at det var en irsk setter eg hadde. Veterinæren hadde aldri sett så store lår muskler hos en så liten hund før 😛 Ho e bare godt trent sa eg. Men samtidig så tenkte eg at det her må jo være lovende for Fight sine hofter, e vel ikke akkurat en ulempe med store lår muskler?

Skuffende resultat!

Så plinga det inn en mail ifra nkk, det va resultatet på hoftene. Skuffende nok blei det c på begge hofter, uten forkalkning. Husker hele verden raste sammen for meg. Det fulgte også med et hefte for forebygging av hunder med hd som vedlegg på mail. Fight e sjuk tenkte eg! Karrieren som jakthund og prøvehund er over! Ikke har eg muligheten til å avle på ho heller. Trur eg skreik i en hel uke, før eg kom til meg sjøl igjen og faktisk begynte å tenke rasjonelt.

Ho Fight va jo absolutt ikke sjuk, merka aldri att ho hadde ondt og ho jobba jo like godt som alle andre hunder uten hd. Leste meg litt opp på hd og fant jo ut at c hofter trengte jo ikke å være en stopper for å være en aktiv hund. Så vi fortsetta som før og har siden gjort akkurat det Fight elsker å gjøre, jobbe hardt enten det er med jaktdekken, kløv eller trekksele.

Sommeren gikk og det nærmet seg høst. Vi hadde akkurat kommet i gang med andejakta før det verste utenkelige kunne skje. Fight blir påkjørt! Ganske hardt også.. Vi hadde hadd besøk den kvelden som ikke hadde tatt me seg ytterdøra da den dro, så Fight hadde gådd ut uten å ha blitt sett.. Plutselig hører vi ett skikkelig donk og et forferdelig hyl rett utfor huset! Vi sjekker med engang at alle hundene e inne, men ser fort at det e en som mangler. Det va Fight, å før eg nådde å kle på meg for å springe ut så kommer Fight hylende på tre føtter til veranda døra. Eg turte nesten ikke undersøke ho, va livredd for ka eg ville finne.. Trøstet Fight lenge til ho hadde roa seg ned og fikk sjekket ho. Ingenting va knekt heldigvis, men ho va blitt truffet ganske hardt i skuldra.

Takket være for at ho va så godt trent, så trur eg faktisk det berga ho ifra større skader. I følge naboen va det god fart på bilen når det smallt. Den høsten blei litt kupert, men eg e evig takknemlig for at eg fikk beholde stjerna mi <3 Jaktstarten kom og Fight hadde begynt å trø på alle fire igjen, så dom som eg va tok eg ho med meg til Kautokeino. Etter en hel dag på jakt der, va Fight nesten tilbake til da ho blei påkjørt, kjempe halt. Så dagen etterpå kjørte vi bare hjem igjen. Ho kom seg fort da, så etter par dagers kvile slapp eg ho laus i skogen, egentlig bare for at ho skulle få luftet seg litt et lite kvarter. Men eg hadde hagla med meg, selvfølgelig 😛

Fight sin første Tiur!

Fight tok det jo ikke som en rolig søndags tur da, å i etterpåklokskapens ånd så skulle eg vel helst bare latt ho være til ho blei helt bra. I det vi skulle snu å trø tilbake til bilen, piper det stand. Fight står ca 170 meter ifra meg, helt på andre siden av en lang myr. Eg tok hagla fram som hang over skuldra, fikk akkurat ladet da det kaster seg ut en tiur ifra der Fight står. Den kommer rett i mot meg i god fart. I det den passere rett over haue på meg smeller eg av et skudd. Eg ser skudd reaksjon men tiuren detter ikke å slår ut vingene og seiler avgårde. Fan altså! Fight kommer omsider til meg, så eg sende ho bare straks ut i apport søk.

Fight dekte mye terreng i den retninga tiuren fløy i, men ingen tiur å finne.. Etter en halvtimes leting og med en hund som begynte å vise tegn til halting igjen, så fikk eg et lite problem. Skulle eg satse på å leite videre og påføre Fight enda mere smerte, eller sku eg bare elte en skadeskutt tiur i skogen? Ropte Fight inn til meg og måtte tenke litt.

Det e ett lite vann ca 200 meter ifra der eg skaut, der e det ett berg nesten helt inn til vannkanten. Der har ikke Fight vært, kan tiuren være der. Slapp Fight mot det vannet, å ikke lang tid etter piper det stand. Kommer til å ser at det sitter en svææær tiur rett foran Fight å strekker hals. Den detter på plassen med det samme eg e på skuddhold, å Fight forbryter seg me en kjempe djerv knall apport 😛 Ho va lykkelig! Å for en opplevelse det der va for oss begge og egentlig ganske rørende. Satt meg ned på en stubbe og skreik samtidig som eg kosa me, for meg da, verdens tøffeste hund.

Takket være den opplevelsen, så lot eg Fight få kvile så ho blei helt frisk igjen. Ho va jo akkurat blitt 2 år, så planen videre va jo å debutere med ho i ak på jaktprøve. Vi hadde sikta oss inn på Reisaprøven som sku arrangeres i midten av oktober på hjemmebane. Det var i underkant av 1 mnd til, men eg måtte bare ta det som det kom. Skjønte jo heldigvis da at hunden måtte få tid til å fikse skaden. Så evna etterhvert å tenke lengre en nesetippen!

Jaktprøven nærma seg og Fight hadde vært symptom fri i noen uker no. Eg tok sjansen og meldte ho på.

Kort debut i AK!

Dagen va kommet og Fight var fit for fight! Husker eg va utrolig spent, ville ho hevde seg i voksen klassen? Eller va ho bare en unghund talent? Terrenget vi skulle gå i første dagen, va der vi var mest kjent. Det var kommet litt ny snø på bakken og sola skinte.

Fight sku ut i sitt første slipp! Vi hadde enda ikke sett noen ryper den dagen, så det lovet jo ikke så godt. Vanligvis skulle man ha sett noen ryper i det terrenget man allerede hadde gått i. Helt på tampen av første slippet til Fight, finner vi ho i stand. Dommer går litt fram og til sides for der hunden står, så han har god oversikt når rypene letter. Eg får beskjed om å reise og Fight reiser djervt 4 fjellryper. Under utredning fester ho på nytt stand, på di samme rypene som bare fløy like unna. Dem letter før eg rekk å reise, men det gjorde ingenting, Fight hadde inne et fuglearbied med reis. Det e en av kriteriene til 1 premie, at det må være et fuglearbeid med reis, i tillegg må den ha prima søk, sammarbeid og ellers jakt kvaliteter, så skal den ha jaktet i minimum 60 min.

Vi hadde sikkert 45 minutter igjen å gå og eg kan si det sånn at eg aldri har vært så nervøs før som da. Alt mulig kunne jo skje i løpet av di 45 minuttene. Eg trur eg hadde røyk i kæften resten av den dagen, til vi var ferdig bedømt! Heldigvis, for våres del, var det veldig lite som skjedde i Fight sine resterende slipp. Va jo helt fugletomt. Ho jaktet også hele den dagen med stor pågangsmot og eg såg heller aldri noe tegn til skaden, så eg huske eg va veldig fornøyd med ho. No gjensto det bare å få dommen ifra dommeren. Joda, det blei 1 premie AK på hennes første start i AK! HERREGUUUUD! Husker enda den følelsen, eg va så glad og fornøyd med ho Fight. Eg traska hjemover med et smil om munnen hele veien ned ifra fjellet, og sang, det e min dag idag herregud for en hærlig DAG! 😀

Stilte ho også neste dag. Da gikk ho som ei pjæske i hennes andre slipp. Ho va stortsett borte hele det slippet og vi fant ho over neste fjelltopp! Da va eg irritert og vi va selvfølgelig ferdig bedømt den dagen 😛 Så det va ikke så langt imellom himmel og helvette! 😛

Men no e vi endelig kommet i den klassen eg hadde så løst å komme til, nemmelig VK, vinnerklassen! Der du må ha fått 1 premie ak for å delta i. Den klassen di store gutta konkurrerer i med sine topp hunder, di gutta som eg syns va så skummel på Arnøyprøven da eg deltok der i UK med Fight! Di eg såg opp til og ville bli like dyktige som! Skulle vi klare å ha sjans mot dem?

Fortsettelsen følger…